Lars Saabye Christensen
Saabyes Cirkus
Cappelen 2006
Det er her alt sammen. Sommerhuset på Nesodden. Filminnspillingen av Hamsuns "Sult". Høst i Oslos gater, outsider-følelsen og melankolien. Sort-hvitt-fotografiene, blomstene, sirkuset. Og ikke minst musikken - med Lennon og Mc Cartneys enkle "Listen. Do you want to know a secret. Do you promise not to tell..." som en skjør tone gjennom historien.
Selvbiografi og eventyr
Lars Saabye Christensen har skrevet en bok om sitt eget forfatterskap og kanskje er det blitt en roman. Boken er selvbiografi og fri diktning, den er eventyr og essay, den er komedie og tragedie i ett.
Det begynner med et fall. En forfatter - som godt kan være Saabye Christensen selv - faller fra scenen på en bokmesse i Paris. I det samme står tiden stille, mens forfatterens tanker raser tilbake i tid, til høsten 1965, da den da trettenårige jeg-fortelleren blir blomsterbud for å spare penger til den fristende fiestarøde fender stratocasteren som er utstilt i vinduet i Bygdøy Allé.
"Men du kan jo ikke spille gitar", sier far, og foreslår leksikon som et bedre egnet spareprosjekt.
Nåtid og fortid
Mellom minnene fra denne høsten 1965, der Oslos gater blir troféer for et ungt sykkelbud, filosoferer den voksne forfatteren over temaer som tid, taushet og melankoli, tre stikkord han har satt på papiret for sitt Paris-foredrag om den nordiske romanen. Boken blir en slags poetikk, og kunne nesten gått inn i den allerede eksisterende bokserien "Hvorfor skrive hva hvordan?"
Enkelte steder blir meta-perspektivet for tydelig for meg, jeg setter piggene ut når en gammel musiker, som blir beskrevet som "fortellingens søm", nattestid peker på en flokk utydelige skikkelser i mørket og sier til 13-åringen at "dette er dine folk". Hoppene ut og inn av illusjonen er ikke alltid like smidige, selv om Lars Saabye Christensen hovedsaklig mestrer balansegangen.
Jeg liker for øvrig denne blandingen av nåtidighet og etterpåklokskap, men synes kanskje aller best om de konkrete, små scenene fra 60-tallet. Starten som blomsterbud er morsom, men foruroligende, beskrivelsene av de aparte naboene i gården på Skillebekk gripende, og referansene til Sigbjørn Obstfelder og Jim Morrisons lede over å ikke høre til, over å være kommet til en feil klode, går rett i ryggmargen på meg, gjennom bildet av 13-åringen som sitter på skolebenken og må deklamere dikt uten å kunne si "r".
Et eget univers
Anne Karin Elstad markerer sitt 30-årsjubileum som forfatter med en selvbiografi der alt er sett fra ungjenta Anne Karins blikk. 30-årsjubilant Lars Saabye Christensen løfter blikket i tid og rom når han formulerer seg frem mot diktningens vesen. Han skriver erindring fremfor hukommelse, og sverger til sitt private camera obscura: "... jeg skar et hull, ikke større enn en millimeter, i rullegardinen, og universets skygge falt på en hvit vegg på Skillebekk."
I følge forlaget er "Saabyes cirkus" en sann historie bygget på en løgn. Eller omvendt: en løgn bygget på en sann historie. For meg blir det uviktig å vite hva som er virkelig. Saabyes omgang med løgn og sannhet blir et sirkus der det er godt å være.
Kulturnytt/Boktilsynet, NRK P2, 20. september 2006.
Lenker