"Russland! Russland! Alt hos deg er fattig, fortvilet og vondt . . . . Men hva er da den ufattelige, hemmelighetsfulle makten som drar meg til deg? Hvorfor klinger din sørgmodige sang ustanselig i mine ører? Hva er det med denne sangen? Russland! Hva vil du meg?"
Dette skrev den russiske dikteren Nikolaj Gogol i 1842.
Gåtefulle Russland
Det har alltid heftet noe gåtefullt ved Russland. Gogols dikterkollega, Fjodor Tjuttsjev, sa det slik: "Russland kan man ikke fatte med forstanden. På Russland kan man bare tro".
Utlendinger har følt det samme. "I Æventyrland" kalte Hamsun sin reiseskildring fra Russland, og Winston Churchill sa det slik: "Russland er et mysterium, pakket inn i en uforklarlighet, omhyllet av en gåte" . . . .
Selv følte jeg meg tidlig trukket mot dette kjemperiket, med sin fascinerende geografiske og kulturelle posisjon mellom Øst og Vest. Ikke minst i den russiske litteraturen var det noe dypt tragisk og tragisk dypt som berørte meg. I 1992 besøkte jeg Russland for første gang. Turen
gikk til St.Petersburg.
Etter at Vinterpalasset var unnagjort, oppsøkte jeg Lenin-museet. I forgården til museet sto Lenins kjente panservogn, en merkelig kjøredoning som han ofte brukte som talerstol foran glødende begeistrede folkemasser. Jeg klatret opp på panservognen og fikk en russer til å fotografere meg - der jeg kjekt viser vei mot museumsinngangen, med strak arm på leninsk vis. Men innenfor ble jeg møtt av en snerten dame, som høflig fortalte at "her er det ikke noe Lenin-museum lenger. Nå bygger vi et biznez-zenter."
Tider i endring
To år senere, i 1994, var jeg tilbake i St.Petersburg, for å studere russisk litteratur ved byens universitet. Jeg brukte mye tid på å vandre rundt i Petersburg på måfå, og en dag oppdaget jeg at bena mine hadde ført meg til en fasade det var noe kjent med: Ja, det var det tidligere Lenin-museet.
Jeg rundet fasaden, og hva sto der, midt i gården, på panservognens tidligere plass? . . . . . . . . Jeg måtte sperre opp øynene: En porsche, i granitt, på sokkel! I størrelse 1:1. Fra Diktatoren til Gullkalven. Den nye tids monument. Jeg syntes det var fantastisk.
Porschen måtte foreviges, det var det ingen tvil om. Et par uker senere var jeg tilbake på stedet med fotoapparat. For tredje gang rundet jeg fasaden, og for tredje gang tok Russland innersvingen på meg: Porschen var forsvunnet! Igjen en ny statue, en morsk mann til hest - Alexander III, en av Russlands mest reformfiendtlige tsarer . . . .
Dette var på den tiden da russerne hadde begynt å erfare de negative konsekvensene av den pur unge markedsøkonomien, og ropene etter sterke menn tiltok i styrke.
Sirumpa koloss
Opp gjennom historien har russerne ofte vært nødt til å omstille seg, raskt og brutalt. Revolusjonen i 1917 satte strek over kristendommen og tsardømmet. Russland gikk fra å være en treg, fortidsrettet koloss som luktet av innestengthet og bysantinsk røkelse til å fremstå som en sosialistisk, fremtidsrettet stat som luktet stål og smøreolje. Men i virkeligheten var Russland fortsatt en tungrumpet koloss, med en merkelig blanding av ateisme og bysantisme, og Lenin og Stalin som guder og opium for folket.
I 1991, fortsatt i forrige århundre, skjer det igjen: Imperiet rakner, og den ideologien som i 70 år har bestemt millioner av russeres identitet, kastes over bord. Sigden, sovjetstatuenes mest kjente attributt, mister sin sylskarpe selvsikkerhet og omformes til et rustent spørsmålstegn. Fortiden har vært en misforståelse, fremtiden er ikke oppfunnet ennå, og russerne kastes ut i nye sosiale eksperimenter. Hva skal de tro på nå? Hvem skal de sette sin lit til? Hva er verdt å kjempe for?
Fra hånd til munn
Det umiddelbare svaret synes å være: foreløpig overlevelse. Dagens russere er blitt vant til å leve fra hånd til munn, med fremtidshorisonten én centimeter foran nesetippen. Morgendagen er uviss, plutselig stenger banken din, og den sårt trengte og møysommelig oppsparte familieformuen er mistet for alltid.
Men mennesket lever ikke av brød alene. Det er selvsagt ingen vanntette skott mellom samfunn og kultur. Så hvordan påvirker den russiske virkeligheten den virkeligheten som finnes mellom permene til russiske forfattere?
Fantastisk realisme
Til det er det å si at den russiske litteraturen, nettopp fordi den er blitt til i det som ofte kan fortone seg som et bakvendtland, tradisjonelt har operert med et utvidet virkelighetsbegrep. Innenfor denne såkalte "fantastiske realismen" er det usannsynlige en like selvfølgelig del av virkeligheten som det sannsynlige.
Derfor er det for eksempel fullstendig naturlig at i Gogols fortelling "Nesen", der hovedpersonen våkner opp og oppdager at nesen hans er forsvunnet, senere på dagen ser den samme nesen løpe rundt i Petersburgs gater i løytnantsuniform!
Og lenge etter Gogol overgår sovjettidens blodige, utspekulerte bestialitet det meste fantasien kunne frembringe. Josef Brodskij, Russlands hittil siste Nobelprisvinner i litteratur fra 1987, oppsummerer tidens ånd slik: "La oss reise en statue for løgnen!"
Den udødelige Vysotskij
En forfatter som fremdeles står på sokkel i Russland, er Vladimir Vysotskij, som døde i 1980. Han var den fremste av de såkalte "bardene", russiske lyriker-gitarister. Han sang sovjetmakten midt imot, men makten turte ikke å krumme et hår på hodet hans – til det var han for populær.
Visene til Vysotskij ble tatt opp under privatkonserter på russiske kjøkkener og loft, og spredt illegalt, fra hånd til hånd, på knitrende lavkvalitetsbånd. Fortsatt i dag slår det sjelden feil: Besøker du graven til Vysotskij i Moskva, er sannsynligheten stor for at du ser en gammel kone som legger ned nelliker ved foten av Vysotskij-statuen, eller en fyllik som synger visene hans og skåler med den usynlig tilstedeværende dikteren.
"Diktere fødes ikke uten grunn. De kommer fra stjernene og sirkler over jorden", sang en annen barde, Igor Talkov, til minne om enda en barde, Viktor Tsoj. Tsoj ble drept under mystiske omstendigheter, og mistanken ble rettet mot den grå eminensen. Året etter ble Talkov skutt på scenen, under en konsert.
Dikternes tid forbi
Det finnes ikke lenger diktere av Vysotskijs, Tsoj og Talkovs kaliber i Russland. Det vil si: De finnes, men det er ikke lenger bruk for dem. Og de utgjør ikke lenger noen trussel mot makten. Dikterne er landet på jorden. Foreløpig står scenen og soklene tomme – tilsynelatende.
Aleksandr Kabakov har skrevet om et Russland i borgerkrig, kaos og anarki.
Den post-kommunistiske russiske litteraturen har vært preget av hesblesende og stadige forsøk på reorientering. Da jeg besøkte Moskva tidligere i år, møtte jeg forfatteren Aleksandr Kabakov. I 1989 skrev han boken med den karakteristiske tittelen "Ingen vei tilbake", om et Russland i borgerkrig, kaos og anarki. Kabakov var en av mange forfattere som i de første, forvirrende perestrojka-årene forsøkte å sette ord på Russlands politiske utfordringer.
Men det viste seg raskt at glasnost, ved å åpne for en kritisk, uavhengig journalistikk, overflødiggjorde forfatterne som politiske sannsigere. Den politiske bølgen i litteraturen la seg derfor allerede etter et par år. I dag er Kabakov journalist på heltid, og forfatter på deltid.
Kort etter det jeg kaller den "politiske bølgen", kastet forfatterne seg over det som tidligere hadde vært lukket land for dem: radikale litterære eksperimenter. Hvis perestrojka-forfatterne hadde skrevet for tett opp mot livet, ble nå avstanden mellom kunst og liv nærmest total (men begge posisjonene var selvfølgelig en refleks av "livet").
I protest mot det kulturelle ubehaget som var skapt av et sosialrealistisk over-jeg som forkynte totalt forbud mot litterære eksperimenter, begynte forfatterne å dyrke lekedriften. Protesten var forståelig, men en smule pubertal, og resultatene ble deretter. Trøtte av sovjet-tidens ordstaffasjer, nektet forfatterne språket enhver referanse, og ga ut bøker som var fulle av bla-bla-ord. Ja, enkelte stilte til og med bøkene sine under glass – som kunst. Men også denne såkalte "postmodernistiske" bølgen la seg relativt raskt.
Hvor går litteraturen?
Fortsatt famler den russiske forfatteren. Hvilke oppgaver skal han nå gi seg i kast med? Dessuten har litteraturen fått en alvorlig konkurrent i popkulturen: Hollywood-filmer, dataspill – alt det som var relativt ukjent for sovjetleseren. En annen representant for litteraturen som jeg møtte i Moskva, tidsskriftredaktøren Sergej Kostyrko, fortalte meg at tidsskriftet hans, Novyj Mir, tidligere hadde 3 millioner abonnenter. I dag har det 12.000.
Sergej Kostyrko redigerer litteraturtidsskriftet "Novyj Mir".
Men det er også mye positivt som skjer i den russiske samtidslitteraturen. I klubber, bokkaféer, aviser, forlag, universitetssirkler, tidsskrifter og på internett myldrer det av skriveføre og leseglade mennesker. Mye tyder på at først nå er en bred, selvsikker litteratur i ferd med å konsolidere seg.
Litteraturens vilkår og stilling i Russland reiser en del interessante spørsmål. Om forholdet mellom kunst og liv, fiksjon og erfaring, og ikke minst om hvordan et trykk i samfunnet avleirer seg i skjønnlitterære tekster.
Litterære mesterverker
Det er selvfølgelig mulig å sette ord på det uerfarte, men det er vanskelig å bryte med sin kontekst, og det er umulig å tenke tanker man ikke har eller får. Personlig synes jeg den norske samtidslitteraturen ofte mangler en vilje til å stille radikale og totale spørsmål. Tematikken kan lett bli for snever eller materialistisk, og protagonistene for sutrete eller transparente.
Dette høres strengt ut, og nålevende, norske forfattere har gitt meg mange gode leseopplevelser. Men jeg tror at nettopp i et land som Russland, der virkeligheten erfares så ekstremt og verdiaksene brekkes om i så hurtig tempo, er sjansene større for at det kan oppstå literære mesterverker.
Jeg er utrolig nysgjerrig på hva eller hvem som nå står på sokkelen utenfor det tidligere Lenin-museet i St.Petersburg. Kanskje vil en av dagens unge forfattere en dag trone der i stedet for Alexander III. For å si det med Peter den Store: "Russland er et land der det som ikke kan skje, skjer."
Christian Kjelstrup