Av:
Leif Ekle
Arnaldur Indridason
Røsten
Cappelen 2006
Oversatt av Silje Beite Løken
Politietterforskeren Erlendur Sveinsson er ingen munter mann. Han er ikke moderne på en flekk, går til og med med genser under den slitne dressjakka. Han ser ikke fjernsyn, bryr seg mye om islandsk språk og leser stort sett beretninger om folk det har gått ille med i fjellet. Datteren hans er narkoman, sønnen sliter med alkoholen. Kanskje er det til og med sant at Erlendur må ta mye av skylda, som forsvant da barna var små og etterpå bøyde seg for ekshustruens ønske om at han skulle holde seg vekk.
Dyster beretning
Funn av en død julenisse med buksene om anklene i en hotellkjeller er heller ingenting å bli glad av. Ikke at Erlendur er særlig hemmet av julestemning i utgangspunktet – han er ikke julas mann i det hele tatt – men som i de foregående bøkene om ham og medhjelperne i Reykjavik-politiet, peker også denne saken bakover i historien når Erlendur begynner å nærme seg dette mennesket som i to ti-år har levd som uniformert hotell-dørvakt med byens traurigste hybel.
Arnaldur Indridasons historie er også denne gangen en dyster beretning, dynket i regn, pakket i vintermørke. Lukta av sur myr og sjø trenger inn i Reykjaviks julegater og leserens nesebor. Gutten med den utrolige sangstemmen ute i Hafnafjördur – tynt gjennom en sår barndom av voksnes rå dumskap og ambisjoner på barnets vegne. En guttesopran varer aldri evig. Ødelagt barndom eller ei; klare seg må han på sitt vis.
Beretningen om Gudlaugur, barnestjernen og dørvakta, livet hans og den triste enden, går allikevel aldri helt i svart. Vi har sagt hva Erlendur ikke er, men glem ikke at han også er et moralsk menneske, klok og uredd. Dermed kan han enda en gang rydde vei i tristessen, gåtene og løgnene til en morder er avslørt og jula et faktum.
Ja; la oss ikke glemme lyspunktet – et element av romantikk, om enn aldri så svakt, i Erlendurs liv. En Valgerdur. Intet mindre.
NRK, Kulturnytt