Hør:
Se:
Nytelsens patologi
Et av de sikreste tegnene på en svekket og syk sivilisasjon kan man lese ut av tidens litteratur. Og da er det enkelt å oppdage dekadansen hos overklassen: Den romerske orgien ble ”grusomhetens teater”. Grekernes måtehold ble erstattet av dyrets drift: Resultatet var sadisme.
Et velkjent eksempel på at romerne nøt og lot seg underholde av smerte og lidelse, er gladiatorkampene. Typisk (og sykt) var den høye graden av organisering og tilrettelegging som lå bak: Nye torturinstrumenter, stadig nye henrettelsesmetoder og hyppig bruk av pisking. Smerten ble både underholdning og opphisselse, og utenfor Circus Maximus ventet horder med prostituerte for å fange opp kåte, mannlige tilskuere.
Pisking og Vorspiel
Også det romerske slavesamfunnet viser en forkjærlighet for smertenytelse, og her var kvinner like skyldige som menn. Møtte en romerinne motgang - om det så var i form av en gretten ektemann, en kusk som ankommer for sent eller en ukledelig hårfrisyre, finner hun fram pisken. Mens hun sminkes, småprater med venninner eller ser på nye kjolestoffer går pisken konstant – og blir hun sliten i armen tar den fast ansatte piskeren over den kjedelige plikten.
I boken skriver Burgo Partridge: ”Romernes bacchustilbedelse var i usedvanlig høy grad en blanding av hysteri, vold og sex”. Kulturen oppsto med et ønske om å tilbe en vingud, men utviklet seg mer og mer i retning av et hemmelig, seksuelt selskap. For å tas inn i selskapet måtte en gjennomgå ti dagers seksuell faste og deretter en innvielsesseremoni med prester, dyriske hyl, trommeslag og orgier.
Bibel og botsøvelser
Til tross for at hensikten med bakkanaljen var god, spiste det seksuelle seg inn og ble etter hvert det som dominerte romerrikets kultur. Slik det ofte gjentar seg i kulturhistorien ble gudene brukt som påskudd for enkeltmenneskers lyst og drift. Etter hvert grep de kristne inn og forbød orgier, fordi de var redde for ritualer og sammenkomster som kunne utgjøre en trussel mot den nye, kristne verdensorden.
Alypius
Selv om man går ut i fra at det dyriske, sadistiske er noe som bor i oss alle, er det ikke med det sagt at romerne ga etter for trangen frivillig. Det fortelles om en ung kristen, Alypius, som studerte rettsvitenskap i Rom. Til tross for at alle hans venner var jevnlig til stede på gladiatorkampene kunne han ikke forstå hvordan en slik bestialsk og dyrisk kultur kunne gi næring til nytelse, og han var en kraftig motstander av denne underholdningskulturen.
Vennene greide allikevel å dra ham med på en kamp på en betingelse: Han skulle få ha øynene lukket under hele kampen. Da han satt på tribunen sto kun én tanke i hodet hans: Gid jeg hadde kunnet lukke ørene!
For rundt ham var lyder av sårede menns brøl, snerten av piskeslag og den hylende, gispende publikumsforsamlingen – Alypius’ nysgjerrighet tok overhånd og han åpnet øynene. Blodet bruste, hårene strittet og opphisselsen raste gjennom ham - og til sin forferdelse måtte han innrømme at også han kom til å bli fast tilskuer på gladiatorkampene.
Musikken:
Det kan hende at moralen i disse avsnittene handler om å vedstå seg alle livets sider, både de som er ”kink” og det som er ”straight”. En klok person har sagt at musikk er et språk som klarer å utsi det hele: Det vonde og skammelige, det forbudte og det deilige.
Sokratesgjengen fikk støtte fra trioen ” ” på jazzfestivalen i Molde i år: Hanna Paulsberg (ts), Espen Bjarnar (git) og Dan Peter Sundland (b) – De spilte to melodier:
1: Tenor Madness (Sonny Rollins)
2: Hannas Afro: (Dan Peter Sundland)
Tekst denne uken: Hanna Holding Jones / Lars Nilsen
