Tøff, oppdatert kjærlighetstragedie

Anders T. Andersen er en fryktløs mann når han lager teater. I Shakespeares Romeo og Julie har han kuttet sentrale hendelser – ikke så dumt, egentlig.

Kyss gjennom gjerde

Det første som skjer i Andersens oppsetning er at de to turtelduene møtes. Et nettinggjerde deler scenen i to, en Montague-del og en Capulet-del, men det forhindrer ikke de to elskende i å utveksle kyss gjennom hullene i gjerdet. Allerede i åpningsscenen går regissøren på tvers av originalteksten ved å la de to ha et forhold, og det gjør publikum forberedt på en versjon med mange uventede grep i denne kjærlighetstragedien.

Kutt blir relevant

Andersen har jobbet godt med teksten. Fryktløst har han utelatt maskeradeballet der Romeo og Julie blir kjent, han gjør forholdet deres offentlig ved å la Tybalt ta dem på fersken, og det shakespearske lureri med at giften Julie tar bare er en liksom-gift, gjelder ikke her. Det sier seg selv at stykket med det får en litt annen utgang enn den vanlige.

Men dette gjør denne oppsetningen godt. Når Andersen i tillegg gjennom scenografien bringer inn tematikk gjennom en mur som skiller de elskende og også gjennom utbrente biler og en gjeng som snorter kokain og bærer våpen, bringer han den egentlige tematikken nærmere oss. Ved å kutte noe av det mest shakespearske har han ønsket å gjøre Shakespeare mer relevant. Og det lykkes han med.

Vår egen tid

Kvinneundertrykking, murer bygget i fiendskap og borgerkrigaktige tilstander fører oss til krigshandlinger i vår egen tid. Det er nok å nevne situasjonen i Gaza, den norske deltakelsen i Afghanistan og utrenskingen i Kirgisistan – alt resultater av meningsløs menneskelig ondskap. En kjærlighetshistorie på tvers av skillene denne ondskapen trekker opp, er forsvinnende liten i en slik stor sammenheng. Det finnes tusen slike kjærlighetshistorier. Romeo og Julie tematiserer dem alle og viser meningsløsheten i dem når Julie dreper seg med gift og Romeo krysser muren for så å møte sin skjebne på den andre siden. I dette stykket får de to ikke en gang samme grav. Det gjør slutten av stykket brutalt virkelig.

Unge skuespillere

For de to elskende er unge. Julia Bache-Wiig spiller Julie som 14-åring, en knopp i ferd med å briste og en kropp full av bestemt ubestemmelighet. Hun vrir på seg som bare en fjortenåring kan, i sjenerthet, i fryd, i fortvilelse. I starten kan Julies kroppsspråk virke noe entonig, men som forestillingen går, utvikler hun seg og blir en karakter det likevel går an å tro på. Romeo, spilt av Kim S. Falck-Jørgensen, er inderlig, men tilbakeholden, og han spilles først og fremst god av kameratflokken med Ole Christoffer Ertvaag som Benvolio i spissen.

Men det er uforståelig er det at de ikke har lagt større dramaturgisk arbeid i apotekerkarakteren. Han fremstilles som en krigsfange og kalles neger, men han faller aldri på plass i dette landskapet. Dessuten blir det for dumt å sette på en brun krølleparykk og kalle noen neger når alle ser at dette ikke er sant. Det er synd for Andreas Aass Engstrøm at han fikk denne jumborollen.

Humor og alvor

Som i alle Anders T. Andersens produksjoner springer også denne mellom humor og alvor. Språket er friskt, Julies ”pul meg i ræva – kødda!” er uforglemmelig der hun står inntil nettinggjerdet med Romeo på andre siden.

Thesbiteateret og Teater Ibsen har gjennom dette samarbeidet laget en god og oppdatert shakespearetolkning som fortjener større publikum enn et halvfullt atrium i Thaulowhullet.

Thesbiteateret og Teater Ibsen: Romeo og Julie
Thaulowhullet, Tønsberg
Regi og scenografi: Anders T. Andersen
Medvirkende: Julia Bache-Wiig (Julie), Kim S. Falck-Jørgensen (Romeo), Ole Christoffer Ertvaag (Benvolio), Sylvia Salvesen (ammen) m.fl.