Hun bodde i Haugesund til hun var åtte og siden på Skjetten, hvor rocken gradvis vant over skolearbeid på gymnaset. Etter det har Preus bodd på velpleide Frogner i Oslo, med unntak av en fireårsperiode på den andre siden av byen.
– Dette er hjemme. Jeg er veldig konservativ, og har stort sett kun skiftet siste siffer i postnummeret når jeg har flyttet. Ekstremt konservativ; jeg har for eksempel kun smakt tre av rettene på denne kafeen, selv om jeg har gått her i mange år, sier Preus til NTB når vi møter henne på fargesprakende kunstkafé i nevnte bydel.
Hun liker å gjøre de samme tingene. Som å dra til leiligheten sin i Paris og gå på kino, kafeer og gallerier. Men på den nye platen "Når dagene roper" har hun gjort noe nytt: Jobbet fram materialet med et band.
– For første gang i solokarrieren har bandet vært klar før låtene. Sangene er formet sammen med bandet. Å være soloartist og bestemme alt selv er fint, men man kan gå glipp av korreksjoner og verdifulle innspill. Vi har øvd hele denne måneden, prøvd ting og snudd på ideer. Jeg har vært mye i studio de siste årene, nå er jeg i øvingslokalet også.
– Dette er hjemme. Jeg er veldig konservativ, og har stort sett kun skiftet siste siffer i postnummeret når jeg har flyttet, sier Anne Grete Preus. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX.
Tar med pønk-følelsen
Nytt er det også at Preus nylig sto fram i landets største avis som samboer med en kvinne. Paret har kjøpt villa sammen, men Preus tror ikke det har endret folks syn på henne.
– Har ikke merket noe. Jeg håper å bli vurdert ut fra det jeg lager, ikke for hvor stort hus jeg kjøper og med hvem. Kjendiseriet har aldri opptatt meg, og jeg håper fokus kan være på musikken. Men det er en utfordring i en tid da alt tabloidiseres. Man må være litt nøye.
"Når dagene roper" er hennes sjuende album som soloartist. I tillegg har Preus utgitt en samleplate og vært med på to utgivelser med Can Can og fire med Veslefrikk.
Hennes nye, faste band består av bassist Thomas Tofte, trommeslager Erland Dalen og gitarist Hallgrim Bratberg. I sommer spiller de på flere festivaler sammen, blant annet Norwegian Wood i hennes eget nabolag på Frogner. Preus så opprinnelig etter en kvinne som fjerde bandmedlem, men fant ikke den riktige.
– Det må passe på alle måter, stilmessig og lydmessig. Som band er vi opptatt av det opprinnelige og analoge, og da hjelper det ikke om man er aldri så god. Jeg trenger en bassist som ikke går lei av å spille noe enkelt. I rockmusikk er bandet ikke bedre enn vi hjelper hverandre til å være. Det har jeg tatt med fra pønken: å lete etter hverandres groove og rytme, finne et sug i det.
Mindre innadskuende
På sin forrige plate "Alfabet" (2001) gjorde Preus en norsk versjon av Bob Dylans "What Good Am I", denne gang har hun oversatt hans "Not Dark Yet".
– Jeg oppdaget ikke Dylan for alvor før i 1996, men har brukt mye tid på plater og bøker med og om ham siden. Jeg har oversatt flere av låtene hans.
– Høres ut som vi kan vente oss en "Preus synger Dylan"?
– Huff, ja, det er mange som gjør krav på ham. Men for meg er Dylan stor. Han er så god på håndverket sitt at det blir noe mer. Jeg er fornøyd med "Ennå ikke mørkt". Den er slik han selv kunne gjort det rundt 1968/1969.
– Og dine egne tekster handler fremdeles om å være til?
– De gjør nok det, selv om jeg synes jeg på den nye platen har mer nærvær i den ytre verden enn på forgjengeren. "Når dagene roper" er mer i balanse, ikke like innadskuende. "Når dagene roper, skal jeg komme", synger jeg. Det er et oppløftende løfte.
– Hvorfor lager du fortsatt på, mens mange jevnaldrende har gitt seg?
– Jeg er vel enfoldig, ler hun.
– For meg har det ikke vært noe alternativ. Min personlige glede over å skrive og framføre låter er uslitelig. Jeg er en kork på et en rekke trendbølger i verdens tøffeste, men fineste bransje. "Alfabet" solgte kun en firedel av sine to forgjengere. Men jeg hadde laget den platen jeg ville. Suksess kan ikke være kriteriet.