Ringen kan sluttes

Det er to trøtte menn som møtes på flyplassen på Leknes. Akkurat som i eventyrene til Asbjørnsen og Moe har de reist langt og lenger enn langt - og enda er ikke ferden kommet til en ende.

Klaus og Stian på stedet som inspirerer Fjelldal til å lage en ny låt

Her står låtskriveren og fotografen - hjernene bak Stian Fjelldals nye låt. Den handler om Lofoten, fraflytting, og et endested etter et liv i pakt med naturen i nord, og er basert på Klaus Skrudlands bilde, «Himmel og Hav», til venstre.

Foto: Montasje NRK/John Inge Ellingsen/Klaus Skrudland

Fredvang er målet. Nesten en times kjøring videre fra flyplassen på Vestvågøy i Lofoten.

Artisten Stian Fjelldal skal ut på befaring sammen med fotograf Klaus Skrudland, de møtes for første gang.

Stian Fjelldal og Klaus Skrudland på Fredvang i Lofoten sammen

Stian Fjelldal og Klaus Skrudland er på vei til Fredvang i Lofoten sammen. Her skal de oppleve stillheten på kirkegården.

Foto: John Inge Johansen

Da Stian fikk se fotografiet "Himmel og Hav" som Klaus sendte inn til "Postkort 2012 – Sangen om Norge" var han ikke et øyeblikk i tvil.

– Det var et bilde som "sto litt ut" fra de andre - både i komposisjon, tematikk og teknikk. Jeg tenkte med en gang at dette var min favoritt, til tross for at det var ett av de første bildene jeg så, sier Stian Fjelldal.

Godt utgangspunkt

Artisten fra Lyngdal har gitt ut én plate og er en av flere som deltar i "Postkort fra Norge".

I samarbeid mellom NRK og NOPA skal flere norske artister lage et musikalsk fingeravtrykk for Norge, inspirert av bilder som lyttere og seere sender inn.

– Jeg er jo fra distriktet sjøl, og tematikken rundt avfolkning er noe jeg kjenner godt. Det er mye poesi og symbolikk i bildet og det er et veldig godt utgangspunkt for å skrive en sang sier Stian.

Stian Fjelldal på stedet som har inspirert ham til å lage en ny låt

Stian Fjelldal skal sette tekst og meldodi til et bilde fra Lofoten.

Foto: John Inge Johansen
Klaus Skrudland er, på mange måter, hjernen bak Stian Fjelldals nyeste låt

Klaus Skrudland, til vanlig intesivsykepleier, men også fotograf og bidragsyter til 'Postkort 2012'.

Tiden står stille

Så kjører de, gjennom bygater og ut på en vill reise vest i Lofoten. De skal ytterst på øyene, for ut mot havet og steilt i mot naturkreftene ligger Fredvang kirkegård. En fredet plass i Norge, et sted for hverdagsslit og endelig hvile.

Her har besteforeldrene til fotograf Klaus Skrudland levd og virket hele livet - og her, akkurat her, fant Klaus SITT Lofoten. Fjernt fra turistbussene, souvernirbutikkene og RIB-safariene.

Langt vekk fra det moderne Lofoten har tiden inne i bestemorens hus stått stille. Læstadianske, gudfryktige mennekser som har levd av det naturen har gitt dem, og som har gått bort i pakt med naturen.

Klaus har tilbrakt mange dager i dette miljøet, et drøyt stykke unna Stavanger hvor fotografen utøver sitt daglige virke som intensivsykepleier.

Sterkt møte

Vi parkerer ved det karakteristiske klokketårnet og går ut. Ingen sier noe, og bare lyden fra en flokk med tjeld som sitter på jordet like ved kan høres.

– Det er jo på mange måter slik jeg trodde det skulle være, men når man kommer så nært, blir følelsene sterkere. Det er et landskap som er uendelig vakkert, og så er det en sånn tristhet og melankoli i denne kirkegården hvor halvparten er tom - og det blir kanskje ikke fylt opp heller fordi distriket avfolkes. Det går an å skrive en sang om dette, for å si det sånn. Det er noe med et siste endested, og så ligger det jo ved verdens ende på en måte. En blir ganske emosjonell av å stå her, jeg må si det, er noe av det første Stian sier når han har fått tatt gravstedene nærmere i øyensyn.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Stian og Klaus møtes for første gang for å se på Fredvang Kirkegård

Følelsene ligger litt utenpå huden når Stian er sammen med Klaus på Fredvang kirkegård.

Fredfylt hvilested

– Det jeg synes er fint med denne plassen, sier Klaus, er at de kirkegårdene jeg er vant med er nærmest traffikerte - det er trafikk og by og smog og støy og alt dette. Her er det veldig fredelig - og så ligger de som er gravlagt på en måte i det landskapet de har levd AV. Alle de som bodde her ute hadde et sterkt forhold til havet og jorda og fjellet og ikke minst til himmelen - det var mange religiøse, som min bestemor for eksempel, og da er det ganske fint å ligge her; midt mellom de elementene man har levd av og for på en måte sier Klaus ettertenksomt.

Hos bestemor

– Ja, ringen er slutta, sier Stian.

Så står de der, to sjeler med livskraft og skuer ut over de som har takket av. Den ene fanget inn stemningen med kamera - nå skal den andre sette musikk til følelsen.

Vi drar innom til bestemor Gudruns hus. Helt i tråd med tematikken rundt avfolkning skal nå Klaus sitt gamle ferieparadis avvikles fra familiens eie.

Huset er solgt, men overtakelsen er ikke før til sommeren. Innenfor døra med fargede glassfelt er det som om tida har stått stille.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Bestemors gamle trøorgel, eller salmesykkel, blir brukt når Stian framfører sangen sin live

Bestemors gamle trøorgel, eller salmesykkel, blir brukt når Stian framfører sangen sin live med Klaus som eneste publikumer.

Foto: John Inge Johansen

Ferieminner i Lofoten

Klaus henter nøkkelen som ligger på en hemmelig plass. Han sjekker at tørrfisken som ble hengt opp tidligere i vinter er på plass og han tar med Stian på en omvisning i det gamle huset.

Den lille Klaus sprang i sine barndoms somre rundt på tunet her på besteforeldrebesøk. Lofoten i hans hode, begrenset seg til den verdenen som var like utenfor stakittgjerdet og kanskje innenfor øyets rekkevidde fra kjøkkenvinduet.

Lite visste bestemor Gudrun da, om at han i framtida skulle bli artist i synth-bandet "Elektrofant". Gi ut flere plater og turnere på elektronika-festivaler. Men en dag var det over - instrumentene ble byttet ut med fotoutstyr. Men leve som fotograf vil han ikke.

– Det blir for risky. Da måtte jeg starte opp galleri eller studio for meg selv, og jeg tror det må være vanskelig å få det til å gå rundt. Jeg jobber nok helst som intensivsykepleier sier Klaus.

På veggen i stua henger barndommens Klaus sammen med slekten fra svunne tider

På veggen i stua henger barndommens Klaus sammen med slekten fra svunne tider.

Foto: John Inge Johansen

Utfordring for Stian


Men kanskje kan huset bli et studio? Kanskje kan Stian ta ei utfordring når det gjelder låten han lager til bildet? Inne på et rom i første etasje finnes det nemlig en skatt.
-Se her, sier Klaus. Kan du forsøke å spille sangen på bestemors gamle pumpeorgel? Det har stort sett blitt brukt til å spille salmer på, men skal visstnok virke helt fint.

Stian setter seg nølende på krakken, lar beina pumpe luft inn i belgene i trøorgelet og ut strømmer starten på hans nykomponerte melodi.

Det låter bra, og det KAN bli en ramme rundt innspillingen som tar med seg tematikken i bildet; dersom sangen spilles på et instrument som har vært i en av de gravlagtes eie er vel ringen på mange måter sluttet.

Her, ytterst mot havet høres nå bare gjenklangen av orgellyden i det den dekkes av tjeldens skvatring og måkenes hese rop.