NRK Meny
Normal

Rim Banna - Seasons of Violet

Rim Bannas andre soloplate med palestinske kjærlighetssanger lider under vokale svakheter og faller litt mellom to stoler.

Rim Banna
Foto: Sigurdsøn, Bjørn / SCANPIX

I hennes andre møte med norske musikere får vi hverken en palestinsk eller en norsk utgivelse, og derfor blir den anonym.

 

Solskinnshistorie

Historien om Rim Banna er egentlig en solskinnshistorie. Som palestinsk musiker i Israel har hun opplevd sensuren på kroppen. Ikke bare må hun vise frem tekstene sine til godkjenning før hun kan synge offentlig i Israel, hun har også vært offer for en palestinsk plateindustri uten ressurser og uten tilgang til radiospilling på israelsk radio.

Det var derfor et lykketreff for henne da hun ble invitert med på prosjektet "Vuggesanger fra ondskapens akse" for fire år siden. Her sang hun en palestinsk vuggesang på en plate som også hadde bidrag fra Nord-Korea, Iran og Irak. Ikke uventet blir nå platens amerikanske distributør boikottet av en stadig mer vettskremt amerikansk regjering. Men det er en annen historie.

- Vokale svakheter

Etter "Vuggesanger fra ondskapens akse" ble Rim Banna værende med norske musikere, og hun er nå altså ute med sin andre soloplate på Kirkelig kulturverksted.

Rim Banna - Sesons of Violet

"Seasons of Violet" inneholder imidlertid to problemer, Rim Bannas mangel på vokalkvaliteter, og et band som går i feil retning. Rim Bannas komposisjoner har kvaliteter, men hun selv har ikke stemmen som kreves for gi dem den inderlighet de trenger. Og det laget av norske jazzmusikere som akkompagnerer, virker som de ikke helt tør å utfordre hennes vokale svakhet. De har i stedet lagt seg forsiktig under, og antyder en redsel for å forstyrre det vare vesen Rim Banna fremstår som.

Verken - eller

"Seasons of Violet" blir presentert som en plate med palestinske kjærlighetssanger, men den er verken palestinsk eller norsk, verken arabisk musikk eller jazzballader, og kanskje det er det som er problemet.

For meg blir dette mer vuggesang enn kjærlighetssang. Selv ikke når akkompagnementet blir elektrisk og elektronisk våger det å gjøre mer enn alt for forsiktige antydninger.

Her mangler vilje, og egentlig er det bare åpningssporet som, i et enkelt popformat, fungerer.