Respekt

Filmen ”Respekt” ble først presentert som et eksperiment blant verstinger. Det er sagt mindre om det nå under lanseringen.

Den fortoner seg som en fiksjonsfilm uten særlig improvisasjon, med manus basert på et skuespill, med skuespillere av ulik kvalitet, med innøvde replikker, synes vi å høre, skrevne hendelser, planlagte bildeutsnitt og –vinkler, og riktige mikrofonplasseringer. Lyden er bemerkelsesverdig god

Fornemmer manus

Noen medvirkende elever skal være virkelige elever som var uforberedt på hele arrangementet. De må ha skjønt det meste tidlig første opptaksdag.

Når læreren ikke dukker opp, begynner elevene i spesialklassen å undervise seg selv og hverandre. De finner ut av det på egen hånd. Men vi fornemmer at det står en regissør bak, og to-tre kamerafolk og lydarbeidere og noen til. Folk med manus.

For gamle for videregående

Dessuten: Elevene underviser ikke. De presenterer monologer om mote, sex, svartinger og pakkiser. Det legges sterk vekt på rasisme i naive formuleringer.

De fleste skuespillerne er for gamle til å gå på videregående, og for glupe i hodet og sunne i huden for sosialklasse. Knut Joner er en av dem. Han er sønn til skuespilleren Johannes Joner som her debuterer som regissør.

Falsk

Er ”Respekt” en god film?

Nei. Den kjennes falsk. Samtidig er den lite original. Verden er full av filmer som likner. De fleste er laget av voksne som forsøker å tilpasse seg ungdoms situasjon og tenkning. De søker publikum. Og de ser tingene ovenfra.

Johannes Joner er sent ute. Og litt skjevt ute. Rappene han illustrerer verstingkulturen med, er de flinkes, er de ikke?