Loius-Ferdinand Céline
Reisen til nattens ende
Gyldendal
Oversatt av Axel Amlie
Pussig!
Louis-Ferdinand Céline (1894 - 1961)
Her har jeg funnet frem til franskmannen Céline i ferien - kanskje litt for å lese noe annet enn den norske samtidslitteraturen som jeg til daglig befatter meg med - og vips! ser jeg i Aftenposten at Dagbladets kulturredaktør Hege Duckert har lest samme bok i sommer, og anbefaler den videre.
Dyster og svart
Det har hun god grunn til, for dette er et virkelig mesterverk, en bok som er vond og ekkel, men klok og briljant på samme tid.
Romanen kom på fransk i 1932 (på norsk først i 1969). Jeg-fortelleren Bardamu tar oss med på en reise i elendighet og menneskelig fornedrelse, fra han i første verdenskrig er sendt ut som kanonføde, via afrikansk malaria-jungel og til amerikansk bil-industri, og endelig tilbake til Frankrike, der han praktiserer som lege i et parisisk fattig-kvarter.
Gjennomgående i romanen er menneskenes griskhet, løgnaktighet og selvopptatthet. På sin ferd i livet møter jeg-fortelleren en likegyldighet og en mangel på medmenneskelighet som kan knekke selv den sterkeste. Romanen viser frem en dyster side av vår virkelighet som er ubehagelig lesning. Dette er en bok som svir!
Språklig mesterskap
Språket i romanen er kontant konkret, hardt realistisk, ironisk, poetisk og oppfinnsomt. Axel Amlie har gjort en imponerende jobb med den norske oversettelsen; det er så jeg måtte bla meg tilbake til navnet hans flere ganger under lesningen - "hva var det nå han het igjen, mannen som har funnet så mange passende norske ord og uttrykk?"
"Reisen til nattens ende" ble forøvrig stemt inn på Den Norske Bokklubbens liste over verdens 100 beste bøker.
Les den, du glemmer den ikke med det første!
Anbefalt av
Anne Cathrine Straume