Sogningen Karl Seglem er på evig reik etter musikalske røtter. Reiken utvides nå, fra utgangspunktet i norsk folketonearv til et verdensmusikalsk landskap. Seglems bukkehorn og saksofon har fått nytt reisefølge med bulgarske Nikolai Ivanovs strengeinstrumenter: balkansk tambura, spansk gitar. Dette mot et bakteppe av Reidar Skårs moderne elektronikk og Harald Skulleruds arkaiske slagverk. Resultatet er en fascinerende syntese av samtid og urtid, tradisjon og eksperiment.
Karl Seglem «Reik» Ozella Music
Uforløst og statisk
Her ligger plata «Reik»s styrke og problem. Med enkle midler skaper Karl Seglem forunderlige klangfarger – koblingen tenorsax og bukkehorn har vi for eksempel ikke opplevd før. Men når svevende naturtoneinstrumenter kombineres med vestlig tempererte, kan ufrivillige intonasjonsproblemer oppstå. Det låter rett og slett småsurt iblant.
Formmessig er «Reik» uforløst. De 11 melodiene framstår som statiske tablåer uten indre sammenheng. Stemningene veksler mellom det vakre, fascinerende og dramatiske, men de forsterker hverandre ikke. Det er som å høre det episodiske sound-tracket til en film. Musikken får aldri vokse til det ekstatiske, og flere av episodene har en abrupt slutt som dreper litt av evighetsfølelsen.
Platas to siste kutt er de mest interessante: »Stille før» er et forfriskende stilbrudd med resten av produksjonen, mens Karl Seglems «Søyle» er en studie i flageolettspillets muligheter, ikke helt kontrollert riktig nok – kanskje er det meningen. Idéen bak «Reik» er sterkere enn gjennomføringen. Vi venter spent på fortsettelsen.
Kulturnytt, NRK P2, 11. november 2005
