Samme yndlingsretter
Her har usynlige bakterier allerede slått seg ned
Det er nemlig ikke bare oss mennesker som liker kjøtt og brød og vaniljesaus, det gjør også bakteriene og muggsoppene. Hele verden er faktisk full av bitte små skapninger som har de samme yndlingsrettene som oss. Når disse slår seg ned og begynner å spise, blir maten råtten eller muggen. Vil vi ha maten for oss selv må vi gjøre den uspiselig for alle andre.
Vann
Når vi mennesker spiser matpakka er brødskiva ganske liten i forhold til oss. Er man for eksempel bakterie ser måltidet ganske annerledes ut. Tenk deg hvor bitteliten en bakterie blir i forhold til en hel biff! Når man er så liten er det temmelig langt å gå til nærmeste vannglass, og derfor må bakteriene finne vannet de trenger i maten de bor på. Gjør de ikke det, dør de, og det er egentlig griseflaks for oss mennesker. Hvis vi sørger for at det ikke er vann og få, lar bakteriene nemlig maten være i fred!
Tørking
For å hindre at de sultne bakteriene slår kloa i noe vann, kan man tørke maten. Det har menneskene drevet med i flere tusen år, så vi begynner å bli ganske proffe etter hvert. Skal man være skikkelig moderne kan man bruke frysetørking. Da klarer man nemlig å suge ut alt vannet som er i maten uten at smaken går med i dragsuget. Etter at man har frysetørket maten har ikke bakteriene lyst på den langer, og dessuten blir den kjempelett! Soldatene i forsvaret kan ha en hel tre retters middag i sekken uten at det veier noen ting. Og når det begynner å rumle i magen kan de bare ha litt kokende vann oppi posene, og vips så har de en hel fest.
Frys dem!
Men man trenger ikke tørke maten for at bakteriene skal tørste i hel. Når vannet blir til is er det nemlig klin umulig for bakteriene å få tak i det. Det er derfor maten kan holde seg i månedsvis hvis man putter den i fryseren.
Salt
Hvis forråtnelsesbakteriene havner et sted det er veldig mye salt er de i trøbbel.
Saltet er nemlig forferdelig glad i vann, og er mestere til å grafse til seg fuktighet. Hvis en klump med salt møter en bakterie tenker den: "Hmmm… tipper det er en hel masse vann inne i den bakterien. Det vannet vil jeg ha!!!" Med et stort slurrrp suger den til seg fuktigheten så bakterien blir til en mumie på null komma niks. Derfor driver vi mennesker ofte og salter maten. Da er det nemlig bare vi, og noen få andre, som kan spise den.
Luft
Hvis bakteriene ikke får oksygen er de ferdige! Det er dette som er trikset når man lager hermetiske kjøttboller og syltetøy på glass. Da må man først koke maten slik at man dreper bakteriene som allerede har slått seg ned på den, også må man rett og slett stenge maten inne i en lufttett pakning. Så lenge man ikke åpner lokket er det verken oksygen eller bakterier inne i pakka, og dermed har vi jordbærsyltetøyet for oss selv. Den eneste trusselen nå er at pappa skal skuffe i seg alt sammen før man vet ordet av det.
Gufne stoffer
Det finnes en del stoffer som er giftige for bakteriene, og hvis vi putter dem i maten vår får vi beholde den for oss selv. Men det gjelder å holde tunga rett i munnen. Hvis vi også kreperer av stoffet er det ikke mye vits i! Det er ganske lenge siden menneskene fant ut at bakteriene ikke har særlig mye til overs for bålrøyk. Stoffene i røyken gjør det vanskelig for bakteriene å vokse, samtidig som vi synes den får maten til å smake godt!
Snille bakterier...
Melkesyrebakteriene har laget alle disse!
Det er ikke alle bakterier og sopper som ødelegger maten vår. Noen gjør den til og med bedre! Det er for eksempel gjærsoppen som får brødet til å heve, og bakterier som gjør melken til rømme. Vi har til og med funnet snille bakterier som hjelper oss å banke de slemme!
...i pølsa!
Det er sukker i spekepølsa!
Melkesyrebakterier er fryktelig glade i søtsaker, og når de spiser sukker lager de syre. Den tåler ikke de andre bakteriene som gjerne ville hatt en jafs av den samme maten. Det betyr at når melkesyrebakteriene først har slått kloa i noe godt, holder de andre seg på behørig avstand. Jammen flaks for oss at VI tåler syra til bakteriene, og at vi til og med LIKER den! Det er nemlig slike bakteriene som lager yoghurt og rømme. Og ikke nok med det. Melkesyrebakteriene finner du til og med i spekepølse!
Alt på en gang!
Spekeskinker og salamipølser kan henge i matbua i månedsvis uten å råtne. For å få til det bruker pølsemakerne mange forskjellige konserveringsteknikker på en gang.
Ole er ikke like flink som de andre pølsemakerne
Noen av de beste vennene til pølsemakerne er melkesyrebakterier, for hvis de får lov til å bo i pølsa jager de bort de slemme råtnebakteriene. Det aller første man må gjøre for å få til en ekte spekesnabb er altså å putte oppi en god porsjon med melkesyrebakterier, og litt sukker så de har noe å spise. Så bikker man oppi en god del salt, og rører godt.
Når man har laget fine pølser av kjøttdeigen røyker man dem grundig og henger dem til slutt til sakte modning i et varmeskap. Nå får melkesyrebakteriene tid til å ta over hele pølsa, og pælme ut alle uvedkommende bakterier. Det er jammen er god del rart en pølse skal igjennom før den er ferdig! Men så blir den jo god også da…