NRK Meny
Normal

Razzle-Dazzle

Tingeltangel sier vi kanskje om razzle-dazzle.
Ordet kom på moten i 1880årene og beskriver en tilstand av forvirret frustrasjon, en kjapp tryllekunst som forbløffer tilskueren, en uventet dribling, et overraskende tricks. Razzle-dazzle & Razzamatazz.
Ikke mye å bygge en frigjøringsdialektikk på.

Razzle Dazzle, fra filmen Chicago foto Wikipedia

Yip Roc Heresi

er razzle-dazzle på høyt nivå. Slim Gaillard (1916-91) var komponist, gitarist, pianist og artist. Han behersket åtte språk og hadde evnen til å «swinge på kort varsel» som jazzfolk sier. Gaillard fant også på merkelige ord og uttrykk. Så mange at han etter hvert laget en egen ordbok , en oversikt over sitt eget språk: «Vout»

Man kan si hva man vil om Slim Gaillard og musikken han delte med publikum. Han ergret nok mange store – men enkelte små kunne han more.

Gaillards metode var enkel og vrien på en gang: Han brukte kjente og swingende melodier. Dessuten var han en mester i å improvisere – man kan si at han brukte «flyt» eller «stream of conciousness» der han fikk fram helt overraskende og gjerne ubegripelige ord og vendinger – som fikk publikum til å bryte ut i en befriende latter.

Armensk parodi

Sangen vi spiller i Studio Sokrates denne uken heter «Yip Roc Heresi» - en «tekst» han skrev etter et besøk på et armensk spisested i New York. Ordene i teksten er meningsløse, likevel opplever den som vil høre en inderlig og overbevisende framføring – som slipper latteren løs.

Hvem vet? Kanskje Slim Gaillard forsynte publikum med en forløsende musikk? Som fikk folk til å smile av seg selv og det hele?


Ernst Bloch

Ernst Bloch (1885-1977) tenkte seg at kunsten kunne vise vei mot frigjøring. Ingen original tanke for tyskfødte tenkere de siste 200 årene, men Bloch gjorde en original twist: Han undersøkte hva mennesket håper på. Han lette etter korte eksempler på hvorledes håp kommer til uttrykk i menneskelivet. Helt fra babyen som gråter når den mangler noe – til åndslivet under den franske revolusjon.

Prinzip Hoffnung

Prinsippet håp ble til et stort verk på seks-sju bind – dette var Blochs Magnum Opus. Det er her Bloch legger fram sin oppfatning av hvordan kunst, og særlig musikk kan vise vei ut av undertrykkelse og fornedrelse til frihet.
Bloch tenker naturligvis på den europeiske kunstmusikken, Bach og særlig Beethoven.

Beethoven vs Dizzie

Det er imidlertid fristende å nevne her at Slim Gaillard eller Dizzy Gillespie som vi spiller i Studio Sokrates denne uken – begge klarte å rykke tilhørere ut av sin «dogmatiske slumring» og vekke dem. «Razzle-Dazzle,» «Yip Roc Heresy» og «Oop Pop A Da» kaller på den befriende latteren.

Som dikteren sier: «Dette vil ergre de store. Men enkelte små vil det more!»

Musikken

Per Husby plukket to komposisjoner til denne utgaven av Studio Sokrates om Manhattan 1945-60, begge eksempler på det muntre innslaget i jazzlivet: Slim Gaillard framfører: «Yip Roc Heresy» og Gillespie med sitt storband: «Oop Pop A Da» De av dere som bruker Spotify finner musikken her: Studio Sokrates spilleliste i Spotify