Thomas og Ivar
Foto: Thomas Søbstad / NRK

Rapport fra mørkets promperom

De får seg ikke dame, og de forakter seg selv. Men mest av alt forakter incels en verden som ikke vil ha dem.

Klokka var 13.25 en solfylt dag sent i april 2018, da nødsentralen i Toronto fikk den første meldingen om en hvit Chevy varevogn som meiet ned fotgjengere i det travle butikkstrøket North York City Centre. Vitner fortalte at sjåføren målrettet kjørte ned mennesker som om han spilte et dataspill, og at han stirret de skrekkslagne ofrene i øynene idet han kjørte mot dem.

Sju minutter senere ble han stoppet og arrestert. Totalt hadde han drept åtte kvinner og to menn og skadet 16 andre. Da Alek Minassians (25) sortmuskede fjes med de intense øynene dukket opp på TV-skjermer verden over senere samme dag, trodde de aller fleste at han var nok en jihadist som skulle spre død og terror blant Vestens vantro. Men det var han ikke.

Alek Minassian var en såkalt incel.

Foto: Alek Minassian / LinkedIn

Incel er en forkortelse for «involuntary celibate», ufrivillig sølibat, og brukes for å beskrive deltagerne i et slags internett-fellesskap for unge, hovedsakelig heteroseksuelle menn som ikke greier å få seg sex eller kjæreste. Inntil for noen år siden var fenomenet ukjent – en rar og mørk subkultur i den endeløse skogen av mørke og rare subkulturer på internett.

Så begynte drapene.

NRK TV: Se Trygdekontoret – Verdiløse menn

EN INCEL BLIR TIL

Det er ikke en solfylt vårdag når jeg møter 24 år gamle «Ivar» på et shoppingsenter utenfor en by på Vestlandet, men derimot en kjip og grå vinterdag. Han er en sympatisk, stille og litt lubben ung mann, som kjapt slår blikket ned når han snakker med folk.

Vi går sammen til studenthybelen hans, noen hundre meter unna. Det er lite der som tyder på at Ivar er noe annet enn en vanlig student fra Utkant-Norge. Noen tomme brusflasker og en skitten middagstallerken ved siden av en PC, noen skolebøker på senga og et par treningsmanualer på gulvet.

Kun to detaljer antyder hva Ivar bruker store deler av tiden sin på. Halvhjertet gjemt under en IKEA-hylle ligger damesjekkebibelen «The Game». Oppå hylla ligger boka «The Rational Male» av mannsforkjemperen Rollo Tommasi.

Ivar ved pulten sin.
Foto: Thomas Søbstad / NRK

«Ivar» er også incel, og tilbringer mange timer hver dag i den såkalte «mannosfæren».

«Mannosfæren» er navnet på det digitale universet for mannsaktivisme – et løst sammenvevd nettverk av blogger, youtube-kanaler og forumer som har til felles at de handler om maskulinitet eller menns rettigheter. Under denne vide paraplyen finnes alt fra diskusjoner om fedres rett til samvær med barna sine til «sjekkekunstnere» som gir råd om hvordan menn kan ligge med flest mulig damer og separatistbevegelsen MGTOW (Men Going Their Own Way), som mener at menn ikke bør ligge med damer i det hele tatt – og heller bruker tiden og pengene sine på seg selv.

– Jeg vokste opp på et lite sted, sier Ivar.

– Og der var det ikke så mange som lignet på meg. De jeg kjente meg igjen i, de bodde ikke der. De var på internett.

Foto: Thomas Søbstad / NRK

Ungdomstiden hans er en fortelling om ensomhet.

I tenårene begynte Ivar å mistenke at hodet hans fungerte annerledes enn klassekameratene sine. De sosiale kodene som andre så ut til å forstå intuitivt, var uforståelige. I dag er han diagnostisert med moderat til alvorlig depresjon og sosial angst.

Det var bare på internett Ivar traff folk han kjente seg igjen i. Men for hver kveld han valgte skjermverden fremfor kjøttverdenen, havnet han lenger bakpå, og enda lenger utenfor.

På videregående hadde han i en periode både kjæreste og bestevenn. Det varte i et halvår, den eneste perioden han har hatt sex jevnlig. Så fant han ut at kjæresten var utro. Bak ryggen hans hadde hun og kompisen innledet et forhold.

– Jeg tror det var da jeg ble mer skeptisk til damer enn det som er sunt å være.

Da han oppdaget mannosfæren, var det som et slør ble lettet, forteller Ivar. Her fant han nøkkelen til å forstå det andre intuitivt fattet, at det var en avstand mellom hva folk sa og hva som egentlig var sant. At mye av det han hadde blitt fortalt om samfunnet, om seg selv, om relasjoner og om jenter var ren bullshit.

– Det var da jeg tok the red pill, sier Ivar.

I science fiction-klassikeren «The Matrix» fra 1999 oppdager hackeren Neo at verden rundt ham ikke er virkelig, men kun en datasimulering skapt av maskinene som har tatt over verden. I filmens nøkkelscene får han et valg: Han kan svelge en rød pille som vil vekke ham fra drømmen han er fanget i, slik at han kan leve i den grusomme virkelige verden og gjøre motstand. Eller han kan ta en blå pille, som lar ham glemme alt sammen og gå tilbake til sitt behagelige, falske liv.

Valget står altså mellom lykkelig uvitenhet eller ubehagelig sannhet. I mannosfæren er de harde realitetene uliker varianter av at det er gutter som er taperne i samfunnet, at feminismen handler om å undertrykke menn eller at menn blir holdt tilbake, og ikke lenger får leve i pakt med sin natur.

– Hele livet opplever man at man ikke er nok. At vi prøver gang på gang å tilfredsstille noen som alltid vil ha mer. En gang må man si at nok er nok, og da blir det den røde pilla.

KJÆRLIGHETENS BØRS:
FRA OSS TO TIL PARETO

Et enkelt eksempel, forteller Ivar, er hvordan gutter hele tiden får høre at jenter vil ha snille gutter, samtidig som alle kan se at det ikke er de snille guttene som blir valgt.

– De sier at de vil ha en snill mann med god personlighet. Og så prøver og prøver vi, men så velger de en som er ... en drittsekk.

Det finnes ikke én person for alle, sier Ivar. Det er bare et eventyr.

Han forteller om det incels kaller «Pareto-regelen», oppkalt etter den italienske økonomen Vilfredo Pareto, som mente at 20 prosent av Italias befolkning eide 80 prosent av landets rikdom og ressurser. Incels mener at den mest dominante, kjekkeste og mest maskuline femtedelen av mennene i et samfunn ligger med fire femtedeler av damene. Resten av gutta må kjempe om smulene.

Dersom de kan, mener incels, vil kvinner velge menn med høyere status enn seg selv, det som i samfunnsvitenskapen kalles hypergami. Etter den seksuelle revolusjon, da sikker prevensjon ble enkelt tilgjengelig på sekstitallet, er det ikke lenger noe som holder denne prosessen tilbake. Resultatet er at noen menn drukner i damer, de fleste må kjempe knallhardt, og de med aller lavest status faller helt utenfor.

Slik mener incels at fordelingen av seksualpartnere foregår i et samfunn hvor kvinner er frigjort.
Foto: Wikimedia Commons

I incel-forumene blir dynamikken på kjønnsmarkedet omtalt ved hjelp av humoristiske arketyper, oppkalt etter typiske navn fra amerikanske high school-filmer. Den kjekke sjefsknullern er «The Chad», en bredskuldret, selvsikker alfahann som kan velge og vrake mellom damer. Hans motsetning, incelene selv, er oppsummert i «The Virgin», en stakkarslig omegahann med sterk taper-aura og svak selvtillit.

Foto: knowyourmeme.com

Den fineste dama er «The Stacy» – hun er vakker og sexy, og vet det så altfor godt. Hun ligger kun med Chad-ene og enser ikke tapergutta. Vanlige jenter er «The Becky», grå mus som misunner de pene jentene. Hvis de jobber hardt kan vanlige gutter kanskje få Becky, men innerst inne tørster hun etter alfahannen Chad.

For Chad er livet enkelt. Han ligger og ligger uten å noensinne måtte tenke på hvorfor han får damer. For Virgin er livet en kamp han er dømt til å tape.

SELVFORAKTENS SOSIOBIOLOGI

Incels begrunner gjerne synet sitt på hvordan samfunnet fungerer ved å vise til evolusjonspsykologien, fagfeltet som forklarer menneskelig adferd ved å se på hvordan bestemte måter å tenke, handle og føle kan ha hjulpet fortidsmennesker med å få barn. Sånn forklarer incels at kvinner kun vil befruktes av bredskuldrede, dominante menn: De har egenskaper som for drøye 60 000 år siden, et eller annet sted på den østafrikanske savannen, ville gjort dem bedre i stand til å beskytte mor og barn.

For evolusjonsforskere er det interessant å se hvordan vår nedarvede natur virker i et komplekst samspill med kulturen rundt oss. At noe er genetisk, pleier evolusjonspsykologer å si, betyr ikke at det nødvendigvis blir sånn, eller at det er umulig å forandre. I den brutale versjonen du finner på incel-forumene, er genene lodd du trekker i livets lotteri. Hvis du taper der, er det ikke stort å gjøre med det.

Mange incels mener at de selv har trukket et taperlodd. Fordi de er heightcels, som er for lave til å få dame, framecels, som har for veik kroppsbygning, skullcels, som har for dårlig benstruktur, fatcels med for høy fettprosent eller den store paraplyen mentalcel, alle de stakkars guttene som mener at de er dømt til evig ensomhet fordi depresjon, sosial angst eller andre psykiske problemer hindrer dem fra å lykkes med damer.

– Kvinner går etter de mest seksuelt attraktive mennene. Det er ikke så rart det, når de kan velge, sier Ivar. Han plasserer seg nederst på det genetiske hierarkiet.

Det er selvsagt lett å le av sosiobiologi fra gutterommet, av folk som gjør komplekser for smale håndledd til (en ofte sterkt høyrevridd og ganske reaksjonær) politisk filosofi. Og ingen ler høyere enn incel-ene selv. Men selv om kulturen er dypt ironisk, og ikke minst trollete, er veien kort mellom latterkrampe og krampegråt.

– Det er mye mørk og fin humor på incel-sider, sier journalist Lasse Josephsen, som skriver bok om incel-kulturen. Lasse er den jeg kjenner som har brukt flest timer av livet i sære avkroker på internett. Han mener at samfunnet må ta incels på alvor.

– De er ofte veldig morsomme gutter som gjør narr av seg selv og sin situasjon. Men så finner man alle de seriøse innleggene om selvforakt, selvmord, kvinnehat og sorg, og så skjønner man at humoren ofte er et tynt lag over et fjell av depresjon. En dag kommer nok noen forskere til å finne ut av selvmordsraten blant incels og få sjokk.

Å snakke med Ivar og andre incels, eller å lese tråder på forumene deres, er som å se et bekmørkt konsentrat av alle den moderne mannens komplekser og nevroser. En verden der mange menn taper for kvinner både når det gjelder utdanning, jobb og – ikke minst – valgmuligheter på kjønnsmarkedet. Og selv om jeg synes at mye av incelenes idéunivers varierer mellom dumt, latterlig og skummelt, kommer jeg ikke unna at redselen som ligger bak handler om store, reelle samfunnstrender. For drøye tre tiår siden var andelen menn som ikke fikk barn på 14 prosent. Nå er det en fjerdedel. Som Stoltenbergutvalget akkurat har fastslått, gjør gutter det mye dårligere enn jenter på skolen. Vi hører stadig at automatiseringen vil forandre arbeidslivet dramatisk, og mange av yrkene som forsvinner er typiske mannejobber. Mens kulturen unge lever i blir stadig mer seksualisert og løssluppen, viser statistikken at flere unge menn enn før sjelden eller aldri har sex. Hva alt dette skyldes, og hvordan det henger sammen, skal jeg ikke forsøke å svare på her. Men at et fenomen som incel oppstår akkurat nå, er ikke egentlig så vanskelig å forstå.

Hva gjør du når du har bestemt deg for at verden, evolusjonen, feminismen og så videre har konspirert mot deg, og at du er dømt til å være en taper?

Den svarte pillen

Ivar sier at han bruker incel-forumene for å finne ut hva som er galt med ham. Han håper det er første skritt på veien mot selvforbedring, eller looksmaxing, som det heter i incel-universet – å forsøke å gjøre det beste ut av et dårlig utgangspunkt.

Manualer, grønnsåpe og julebrus
Foto: Thomas Søbstad / NRK

– Jeg prøver å finne det jeg kan bruke i virkeligheten, sier han. I hans tilfelle handler det om å gå ned i vekt og å lære seg mer sosialt dominant oppførsel.
Det er ikke alle incels som tror de kan forbedre seg.

– Det er mange der som bare har gitt opp.

Her kommer det kanskje mørkeste konseptet i incelkulturen inn i bildet, den grunnleggende håpløsheten, det som skiller verdensbildet fra resten av den selvhjelpsfikserte mannosfæren: The Black Pill.


Når du tar den røde pillen, innser du at det er en grunn til at du er mislykket og ulykkelig, at alt du har blitt fortalt er en løgn. At du er en taper, at ingen vil ha deg og at det er kvinner som har makten. Når du tar den svarte pillen, innser du at ingenting kommer til å bli bedre. Alt du kan gjøre, er å legge deg ned og råtne i ensomhet.

FRA STØTTEGRUPPE TIL MASSEMORDERFABRIKK?

Incel-begrepet ble opprinnelig lansert av en kvinnelig, kanadisk collegestudent ved navn Alana i 1993, da hun startet en nettside for å kunne utveksle erfaringer med andre som i likhet med henne hadde ikke-eksisterende sexliv. Etter hvert vokste hun fra kompleksene sine, gikk lei av miljøet, og lot siden leve sitt eget liv.

Tjue år senere leste Alana i et magasin at Elliot Rodger, den 22 år gamle studenten som drepte seks medstudenter og seg selv i Isla Vista i California i 2014, hadde definert seg selv som en incel. I en privat beskjed til en gruppe venner, skrev hun: «Like a scientist who invented something that ended up being a weapon of war, I can't uninvent this word, nor restrict it to the nicer people who need it.»

Det som begynte som en liten støttegruppe for sosialt keitete, hadde forvandlet seg til en verdensomspennende ideologisk inkubator for skoleskytere.

Siden 2014 har 45 mennesker mistet livet i massedrap utført av unge menn som enten selv identifiserte seg som incels eller på et eller annet vis har blitt knyttet til subkulturen. Ivar slår blikket ned når jeg tar opp dette.

Han sier at han synes det er vanskelig å forstå, og at han tar avstand fra disse mørkeste utskuddene fra miljøet.

– Jeg tror det er noen veldig få tilfeller av folk som har fått høre det hele livet og så til slutt blir de lei. Rett og slett selvmordskandidater som burde fått hjelp mye tidligere.

– De færreste incels er farlige, sier Lasse.

– For hver Elliot Rodger eller Alek Minassian, så finnes det tusen incels som lever et rolig liv uten noen planer om å begå en massakre. Men det er klart at én incel-massakre er én for mye, og det er ikke betryggende at incels ofte kan sitte og hylle massedrapsmenn.

Han tror de fleste incels er mindre farlige for andre enn de er for seg selv.

– Det er et veldig usunt syn på kvinner og sex som råder, og incel-ideologien er tung og mørk. Forakten for samfunnet rundt dem overskygges nesten av selvforakten.

NÅR PROMPEROMMET BLIR GASSKAMMER

Ivar tror sosiale medier gjør det vanskeligere å være en taper.

– Det blir veldig tydelig at veldig mange andre er veldig mye bedre enn deg. Bare se på Instagram, hvor alle har masse venner og kjenner pene jenter. Igjen og igjen, hele tiden. Så føler man seg på en måte mindre verdt, da.

Og har man som ung mann tilbrakt mesteparten av livet på nett, har man også sett og brukt mye nettporno. Også der blir han påminnet hvor fysisk mindreverdig man er, samtidig som forventningene til hva en tiltrekkende kvinne er bokstavelig talt blir skrudd ut av alle realistiske proporsjoner.

Ivar kaller nettporno for heroin. Til sammen blir disse aspektene ved nettbruk til en spiral av selvforakt, bitterhet og enkle, kortsiktige gleder.

På dette tidspunkt i samtalen vår, blir jeg irritert på Ivar. Jeg spør om han ikke burde skjerpet seg litt. Bare forlate rommet sitt litt oftere. Hva med å tilbringe tid sammen med kvinnelige medstudenter, i stedet for å sitte hjemme, kåt og sint, og stirre på bilder av dem? Hva med å forsøke å snakke med kvinner, ikke med en forventning om at de skal ligge med deg, men for å lære seg å forholde seg til andre mennesker?

– Jeg er jo på fest hver gang det blir arrangert for klassen, svarer han.

Som om han ikke har tenkt disse tankene selv.

– Jeg prøver å invitere meg selv på besøk, eller spørre om noen vil gå en tur. Men det blir liksom aldri noe av det. Enten så kan de ikke, eller så har de akkurat gjort det. De foreslår aldri noe alternativt tidspunkt.

– Da man var barn, var det alltid en unge som gikk og banket på dørene for å høre om noen ville leke. Én unge som gikk på alle dørene, og prøvde å finne noen å være med. Det er vel litt sånn, at jeg er den ungen fortsatt.

Så hva skal en ung mann gjøre, om han ikke ser ut som de kjekke gutta i klassen og på Instagram? Om han ikke er en av dem som blir invitert med på ting, og opplever at andre bare flakker med blikket når han tar initiativet selv? Hvis han i tillegg sliter med kvelende, negative tanker, selvhat og komplekser, hvordan skal han få selvtilliten til å bare være seg selv? Hvis han etter et liv levd på nett mangler de grunnleggende sosiale evner som behøves for å omgås andre mennesker, hvordan skal han finne en partner av kjøtt og blod å dele livet med?

– Det finnes noen korn av sannhet i hvordan en incel analyserer samfunnet, sier Lasse.

– Men det bærer preg av å bli kokt opp inne i aggressive ekkokamre på nettet. Om man har gått en periode uten sex og nærhet fra en jente, så er det jo ganske lett å kjenne igjen tanken om for eksempel «chads», at det er en liten gruppe alfahanner som plukker med seg de jentene de vil og alle oss stygginger med dølle klær og hodet fylt av mentale problemer blir stående igjen som tapere.

– Men så får man seg jo plutselig kjæreste likevel, og man skjønner at samfunnet slett ikke er drevet av en sånn brutal seksuell økonomi, og at kvinner ikke er en valuta. Faktum er at man ikke får kjæreste om man bruker mesteparten av tiden sin på nettforum hvor man raljerer om hvor jævlige kvinner er.

Det er fristende å si som den mye omdiskuterte kanadiske psykologen Jordan Peterson: Ikke skyld på andre, men bli isteden din egen hjelper. Rydd rommet ditt og rett deg opp i ryggen. Men det er jo ikke alltid like lett, når den samme ryggen har blitt hovedkvarteret til Styggen, du vet at ingen andre kommer til å se hvor ryddig det har blitt på rommet og du kjenner hvor fristende det er å logge seg på nettforumet og la seg lulle inn i ekkokammerets klamme, trygge teppe fremfor å bli din egen livscoach.

Det er lettvint og sikkert riktig å si at incels må komme seg ut av promperommet før det blir et gasskammer, men vi andre bør nok også huske det, at dersom vi stenger ute, latterliggjør og overser unge som føler seg utenfor, vil vi ikke like hva de finner på.

Et gammelt afrikansk ordtak går visstnok sånn: Hvis unge menn ikke blir inkludert i stammen, vil de brenne ned landsbyen bare for å føle varmen.

NRK TV: Se Trygdekontoret – Verdiløse menn