Lik dataspråkets 1 eller 0: to grunnelementer som bærer all informasjon og all mening, fra de enkleste morsetegn og bilder til de mest sammensatte orkesterverk og filmer.
Hørespilleren har bare menneskelyden. Det levende ordet. Røsten. Sjelens lille muskel. Og stillheten, den fredløse flyktning i en larmende eterverden. Stillheten mellom ordene, stillheten når det ikke er flere ord, stillheten etterpå. Ikke rart at mange så det som umulig å skape dramatisk kunst på så skjøre premisser.
Noen oppfinnsomme forskere og teknikere hadde i begynnelsen av forrige århundre vist at lyd kan bli til signaler som bæres med lysets hastighet på elektromagnetiske bølger fra ett punkt til tusen andre. Fra mikrofon til radioapparater i hjemmene. Og der oversettes tilbake til hørbar lyd. Nyheter, foredrag og værmeldinger egnet seg ypperlig til en slik oppfinnelse. Kunstformer som musikk, sang og litterære opplesninger skulle også ha muligheter. Men dramatikk? Teaterkunst? Ikke særlig sannsynlig.
ET SANSEORGANISK PARADOKS: Å SE MED ØRENE
I løpet av 75 år har skuespillerne demonstrert at det faktisk går. At dikternes ord og skuespillernes tolkning av dem på høyverdig vis lar seg formidle på denne måten, sammen med rommets og miljøets lyder - og musikk. De har utnyttet til det ytterste et sanseorganisk paradoks: at øret kan fungere som et synsorgan - dersom det får de rette stimuli. Mimikk, kroppsspråk og omgivelser kan ses gjennom øret. Når skuespilleren forstår mediet og bruker det riktig.
Skuespillerne skapte og utforsket en ny genre. Sammen med forfatterne, instruktørene, lydteknikerne og musikerne åpnet de noen dører og gjorde noen kultursosiologisk viktige fremstøt på vegne av en eldgammel kunstform. De demokratiserte dramatikken i en utstrekning som før hadde vært utenkelig.
Skuespillernes stemmer passerte hvermanns dørstokk og etablerte seg i allemanns hjem. De formidlet dramatikerne - og seg selv - til de store og brede lag. Skapte et felles lydrike. Med en eneste sending kunne de nå langt flere mennesker enn de klarte å samle foran seg på samtlige norske teatre på et år. De nådde nye folkegrupper, mennesker som ikke hadde teatererfaring, ja kanskje aldri hadde vært i en teatersalong. For første gang møtte de dramatikken, i form av stemmenes og fantasiens grenseløse teater.
MER OM
[Tekst: Nils Heyerdahl]