”Radiopiratene”, skrevet av Gunnar Germundsson har gått som hørespill i Lørdagsbarnetimen og klarer med glans overgangen til film, til regi av debutanten Stig Svendsen.
Filmen er en fantasifull, leken og godt skrudd sammen historie med passelige doser action og spenning, men ikke FOR farlig. Vinkelen legges fra barnas synspunkt, barna står for fornuften, mens de voksne er de barnslige tullingene.
Gestapo-aktig tyrann i rullestol
Karl Jonathan og hans rotete pappa flytter fra byen til barndomshjemmet. En herlig falleferdig rønne med hull i taket. I stor kontrast til de striglete mønster husene i bygden. Der regjerer en gestapo-aktig tyrann fra rullestolen.
Med daglige formaninger og regelverk fra egen radiostasjon. Flekker i gaten håndvaskes av et uniformert korps. Hushjørner polstres. Barna må sykle i sirlig formasjon med påbudt hjelm og knebeskyttere,
Pappa er en rotekopp med kort lunte og har gått konk i hamburgerbransjen. Mamma er opptatt med bokse trening i by`n. Gestapisten i rullestol har onde og skumle planer med huset til pappa. Så finner Karl Jonathan og venninden en forlatt radiostasjon i skogen og egger til moro og opprør.
Dyktige skuespillere
På rollelisten står et lag velopplaget, dyktige skuespillere. Mange av karaktererne er karikerte – tatt helt ut, men det er hensikten og passer inn i histoirens univers.
Gard B. Eidsvold skaper en livsfarlig iskald og skummel type. Tydelig inspirert av Dr. Strangelove i rullestol. Barneskuespillerne er søte og greier seg, men virker litt for stive og oppstyltete.
Mange morsomme scener å glede seg over og en klar melding til trygghets hysteriske foreldre som belemrer ungene med sin egen angst. La barna leke, utfolde seg og teste egne grenser. Uten polstring.
