Farvel til verden

Verdensfjerne kunstnere og tilbaketrekningens kunst er tema for ukas Radiofront.

HØR RADIOFRONT I NETT-RADIO

Tilbaketrekning til naturen

Filmen ”Into the Wild” har premiere 7.mars. Den beretter den sanne historien om den unge amerikaneren Chris McCandless, som forlot familie og venner og solgte alle sine eiendeler og dro ut i villmarken – med fatalt utfall.

Boka filmen er basert på, har vært kontroversiell. Er McCandless en helt som virkeliggjør en drøm mange av oss bærer på, eller en galning fylt av overmot og drømmerier?

Én av bøkene McCandless var inspirert av, var Henry David Thoreaus klassiker fra 1854, ”Walden: Life in the Woods”.

Men som redaktør Live Slang på peker, var Thoreaus prosjekt langt mindre drastisk:

- Da Thoreau flyttet ut i skogen, bygde han et lite hus omtrent like langt unna sivilisasjonens som Sognsvann er i forhold til Oslo sentrum. Thoreau var oppatt av tilbaketrekningen, men for han var ikke isolasjonen et poeng i seg selv. Han mente at et godt samfunn trengte sterke individer, som klarte seg selv og tenkte selv.

Slang mener at Thoreau er blitt både karikert og romantisert som en einstøing og humørløs villmarksfundamentalist.

- I huset hans ute i skogen er det ofte mennesker som kommer på besøk. Tilbaketrekkingen er for Thoreau en metode for finne ut hva som er verdien av samværet med andre mennesker, hvordan skal vi leve sammen, hvilke samtaler skal vi ha.

Jakten på noe ekte

Filmkritiker Anne Hoff mener Chris McCandless i filmen ”Into the Wild” både flykter fra noe og til noe:

- På den ene siden ser du lengselen etter naturen hos ham. På den andre siden antydes det at hans odyssé har en form for flukt fra familien sin, som han hadde et problematisk forhold til. Han ville nok straffe familien litt, og oppsøke ensomheten for å finne noe autentisk og ærlig og sant. Når det bare var ham i en naken eksistens – alene i naturen – da ville han finne meningen med livet og det ekte i eksistensen. Men helt til slutt opplever McCandless en erkjennelse av at gleden er størst når den deles. Men da er det for sent.

Tilbaketrekning fra offentlighetens lys

Jon Fosses annonsering av sin tilbaketrekning fra norsk medieoffentlighet i 2007, brakte tankene til Odd Nerdrums brudd med media i 2002.

Hvorfor opplever enkelte kunstnere det så problematisk å delta i offentligheten? Og hva mister vi når deres stemmer stilner i det offentlige rom?

- Motivene er nok litt ulike i disse to tilfellene, mener Tom Egil Hverven, litteraturkritiker i Klassekampen.

- Jeg har en følelse at Nerdrum har regissert sitt forhold til media over flere år. Mens Fosse reagerte mer spontant da han opplevde at mediene vil gjøre kjendisintervjuer i forbindelse med lanseringen av hans roman, ”Andvake”, som kom i fjor. Rollen som kjendis var ikke noe Fosse følte seg vel med.

Jan Åke Pettersson er direktør ved Haugar kunstmuseum og forfatter av boken ”Odd Nerdrum: Historieforteller og selvavslører”. Han samtykker i at Nerdrum nå har tatt regi over sitt forhold til media, men mener tilbaketrekningen hans også hadde rot i skuffelse:

- Nerdrums annonsering av sin tilbaketrekning fra norske media og hans endelige flytting til Island i 2002, var et resultat av dårlige opplevelser av medias behandling av ham og et reelt ønske om å flykte.

Både Hverven og Pettersson mener at offentligheten mister viktige stemmer når kunstnerne trekker seg tilbake. Kanskje trenger offentligheten kunstnerne mer enn kunstnerne trenger offentligheten?

- Kunstnernes stemme er svært viktig, og det er et stort savn å ikke ha Nerdrums stemme i offentligheten, sier Pettersson. Nerdrum var en aktiv deltager i den kunstdebatten og satte en del problemstillinger på dagsordenen, som vi kanskje ellers ikke ville diskutert.

Petterson understreker at det er fullt mulig å delta i talkshows og intervjuer uten å miste integriteten sin som kunstner:

- Samtidskunsten i dag er veldig realitetsorientert. Verden forandrer seg så raskt og det gjør også kunsten. Dersom du som kunster ikke er ute i en offentlighet, vil du ha vanskelig for å kunne gi noe tilbake til samtidsmenneskene. Men kunstnere som Nerdrum og Fosse er mer av det slaget som har en indre visjon. De trenger ikke denne offentligheten for å hente inspirasjon. Det bor allerede som noe ferdig i dem.

Tilbaketrekning i krig og poesi

Tilbaketrekningen av amerikanske styrker fra Irak er et hett tema i amerikansk valgkamp. Demokratenes kandidater Hillary Clinton og Barack Obama lover å trekke amerikanske tropper ut av Irak så snart de inntar Det hvite hus. Holdningen til krigen har endret seg sterkt fra optimismen som rådet under invasjonen av Irak i 2003. En lignende omveltning i synet på krig kan man finne i den første verdenskrig fra 1914 til 1918.

- Den første verdenskrig forandret måten man omtalte krig på, sier journalist i Morgenbladet, Lasse Midttun. Han har skrevet boken ”Veien til vestfronten”.

- I poesien før første verdenskrig er krigen nesten utelukkende fremstilt som noe heroisk og edelt, sier Midttun. - Man skulle angripe, selv om man var sikker på å falle. Det var et tegn på ryggrad og høy moral.

Alfred Tennysons berømte dikt "The charge of the light brigade"  (lest av Nils Nordberg) fra 1854 er typisk for en romantisk skildring av krig. Den britiske soldaten og poeten Rupert Brooke står i den samme tradisjonen. Hans dikt  "The Soldier" (lest av Nils Nordberg)fra 1914 skildrer krigen og soldatens død som noe heroisk.

- Brooke sier at å komme ut i krigen, det er som å stupe inn i renheten, sier Midttun. - For ham var det sivile samfunnet – byene og bilene – skittent, ekkelt og frastøtende. Krig, derimot får fram det edle og rene. Da er det store følelser, stort vilje og mot som gjelder.

Bitre krigsdikt

Men etter hvert som likstanken begynte å sive opp fra skyttergravene, svant optmismen. Wilfred Owen og Siegfried Sassoon var i likhet med Rupert Brooke også soldater og poeter. Men i sine dikt gjør de narr av den jubelen som fulgte de marsjerende soldatene som dro i krigen.

- Det er ikke noe høystemt over krigen i disse diktene. Det å ta liv er en møkkete og skitten afffære.

Her kan du høre Wilfred Owens dikt "The Soldier"  og Siegfried Sassoons " Suicide in the Trenches"  lest av Nils Nordberg.

I diktene til Owen og Sassoon er det en sterk bitterhet mot den begeistringen for krigen som fantes hjemme. Det er årsaken til at de selv kjempet mot å trekke seg tilbake og reise hjem, da de faktisk hadde muligheten til det.

- Hjemme ventet folk som ikke forstod hva krigen var, politikerne og de sivile. De som delte ut feighetsblomster til unge menn som ikke hadde meldt seg.

- Denne holdningen til krig kommer nok aldri tilbake, men den peker på at de som forstår krigen er de som faktisk kjemper i den.

Hør Radiofront på P2 søndager kl. 12.03.