Sosialdemokratiske idealer
Når vi kommer inn i festsalen, er det Henrik Sørensens maleri på fondveggen vi først ser. Det er et enormt panelmaleri med tittelen ”Arbeid, administrasjon, fest” som viser at Oslo ved hjelp av fredelige, demokratiske midler hadde klart å overvinne den fattigdommen som hadde preget nettopp strøket rundt Rådhuset. Bildet er tredelt og viser i nederste felt det fattige Oslo som man forlater. I midtdelen hylles harmonien og fellesskapet. Selv kongen som kommer hjem etter krigen er malt i samme høyde som andre folk. Øverst er det nærmest en religiøs stemning over lykkelige mennesker med kjernefamilien som det bærende element.
Norges historie
Alf Rolfsens freske på motstående vegg viser de byggende kreftene i landet. Mellom Nansen og Bjørnson blir vi vitne til hvorledes bønder og arbeidere har maktet å kultivere den gjenstridige norske fjellnaturen og gjøre den fruktbar. Sentralt står samarbeidet mellom by og land, akkurat som i Ambrogio Lorenzettis kjente freske ”Det gode styret” i
fra slutten av 1300-tallet.Krigen som film
Under galleriet på østveggen har Rolfsen malt ”Okkupasjonsfresken”, en hyllest til det norske folks motstand mot Hitler og nazismen. Freskoserien forteller om hvordan tyskerne okkuperte landet og jevnet den gamle norske kulturen med jorda. Det interessante ved denne billedserien er at Rolfsen ikke deler bildene opp i enkeltscener slik det var vanlig å gjøre i middelalderen og renessansen, men lar den ene scenen gli nesten umerkelig over i den neste på rent filmatisk vis. Han nyttiggjør seg her innsikter fra både italiensk renessanse og kubisme - som Picassos "Guernica".
Hyllest til folket
Bildene i festsalen er en hyllest til det Norge som har maktet å gjøre en fjellørken om til et fruktbart land, og på den andre siden til et folk som har hatt mot og kraft til å utrydde nedverdigende fattigdom uten den vold og de drap som følger med en revolusjon. Det var denne seige viljen som også fikk land og folk til å stå imot den ondskapen som kom med krigen i 1940.
Skurr i idyllen
Under Sørensens store fondvegg finner vi til venstre kommunisten Reidar Aulies maleri ”Arbeiderbevegelsens utvikling i Oslo”. Bilde ble gitt av fagforeninger og forteller om en virkelighet som ikke er bare idyll. Her ser vi Marcus Thrane og ulike arbeidsgrupper i streik og demonstrasjonstog for bedre betingelser i arbeidslivet. Her beskrives både slum og barnearbeid i kontrast til et samfunn med grønne hager og gode arbeidsforhold. Men Aulies tema fikk ikke stå uimotsagt. På motsatt side henger nemlig et like stort maleri av Karl Høgberg. Det ble gitt av Oslo Børs og hyller næringer som skipsfart, handel og industri og understreker den betydning bank og børs har for landet.
Freskomaleriet
hadde sin egen teknikk der man maler med kalkholdig maling på våt mur. Fargene inngår da i en kjemisk forbindelse med muren og fester seg godt. Men man må bare væte den delen av gangen som man kan rekke å male før den tørker igjen. Og fargene kan aldri bli så sterke som i et oljemaleriet. Sørensen var ingen freskomaler og valgte å male med olje på tre. Hans farger er derfor langt sterkere enn i freskene rundt. De såkalte ”freskobrødrene” Alf Rolfsen, Axel Revold og Per Krohg hadde studert teknikken i utlandet og var mestre i faget.
Reprise fra 2005
Vi får ofte forespørsler om tidligere sendte programmer. Og denne gangen syntes vi tematikken i rådhusfreskene passet ekstra godt i forbindelse med maidagene med frigjøringsmarkeringen den 8.! Programmet innholder også tips om Marc Chagalls kunst. Og vi minner om at vi neste uke starter en ny serie fra vår Kunstreise i Sveits.