Ikke skyt budbringeren
Sosialklient Jan Fredriksen stirret ned på avslaget som Tomas nettopp hadde gitt ham. Den velkjente hodepinen han fikk når han ble sint sendte dansende svarte prikker foran øynene hans. Brått satte han seg opp i den harde plaststolen reservert for sosialklintene. Lett å gjøre ren. De blasse blå øynene fikk en uventet skarphet i seg. Han lente seg framover, og klasket en stor hånd i papirbunken som lå på pulten foran Tomas. Den andre hånden krøllet sammen avslaget til en ball. Jan stakk fjeset sitt helt inn til Tomas sitt.
– Vet du hvor jeg har lyst til å stikke denne? Det som en gang var en søknad befant seg nå farlig nær det ene neseboret til Tomas.
- Din jævla bavian av en sosionom.
– Så, så. Tomas prøvde å rygge stolen tilbake for å komme unna Jans ånde som luktet gammel mann, øl og kattepiss, men stolen støtte bare i veggen.
– Jeg bare jobber her. Det er sjefen Nils… Nils Åmot som avslo søknaden.
Myk start
- Takk for hjelpen Birgitte! Nils nikket tilfreds til sin nye sekretær, og pakket sammen sakene. På tide å gå hjem. Ikke noen vits å overdrive heller som ny sjef. Gi de ansatte dårlig samvittighet. Kanskje han skulle invitere sekretæren med ut på en "bli kjent øl"? Nei, han ville hjem til Karin. Han så på bildet av Karin som stod på pulten, ved siden av familiebildet, og smilte fornøyd. Så fint de hadde hatt det i går etter at Tomas og Beate dro hjem.
– Hade’a Tomas, ropte han i det han gikk forbi kontoret hans. – Ikke slit deg ut!
Tomas nikket tilbake og ga ham et stivt smil. Så sur han var for tiden da, tenkte Nils. Kanskje ikke alt var så greit på hjemmebanen likevel. Eller kanskje det bare var den loslitte klienten som var vanskelig. Heldigvis slapp han å sitte i samme rom som de stinkbombene nå. I det samme snudde mannen seg og vendte et utrykksløst, furet og værbitt fjes mot Nils. Blikket fra de harde øynene sved seg inn bak pannebrasken til Nils og gjorde ham uvel. Han ristet det av seg mens han gikk mot utgangsdøren. Noen tanker til gårsdagens sengetrim fikk snart det gode humøret tilbake.
Nils åpnet døren til den nye V 70 Volvoen, og nøt følelsen av luksus da han satte seg til rette i skinnsetet. Han tok opp mobilen for å ringe Karin og fortelle at han kom tidligere hjem enn vanlig. Eller kanskje han skulle overraske henne? Nei, rumlingen i magen fortalte ham at han ville gi henne muligheten til å ha middagen klar. Han slo nummeret.
- Hei, det er Karin, lød det andpustent i andre enden.
- Hei det meg. Hva er det? Har du løpt?
- Hva? Jo, jeg var ute i hagen da du ringte.
Med et hørbart lettelsens sukk la Karin på røret. Det var nære på! Hun kjente John Higgins' varme kropp inntil sin og to søkende hender som lette seg fram over naken, varm hud.
- Du må stikke John. Nå! Nils er på vei, og jeg må hente barna og få maten i ovnen. De hadde blitt uforsiktige. Så svak hun var! Da hun traff John tilfeldigvis etter jobb på mandag hadde de blitt enige om å møtes igjen. Bare en gang til.
Besettelser
John stod og skalv i skogkanten. Av sinne. Faen ta dem alle sammen. Han så mot kråkeslottet og rett inn på kjøkkenet, der den såkalte familileidyllen hersket: Familien Åmot samlet til middag. Minstemann på to satt i trappestolen og kastet ris vegg i mellom mens han gliste fra øre til øre. Datteren som fylte seks år på fredag så ut som hun hadde en intens diskusjon med Karin om grønnsakene som lå igjen på tallerkenen, mens Nils tronet stolt ved enden av bordet.
Han forbannet dagen han hadde involvert seg med Karin. Men hvordan skulle han kunne leve uten henne nå? Inderlig klar over at han bare var et leketøy for Karin som kjedet seg i all tryggheten, en trygghet som tok kvelertak på henne, kjente han at forholdet begynte å bli altoverskyggende for ham.
Innhyllet i sin egen tankeverden gikk han mot trikkestopppet. Fantaserte om når Karin skulle bli hans. Bare hans. Han enset knapt den store mannen i slitne klær som gikk duknakket forbi ham i motsatt retning. Bare registrerte at han så malplassert ut i villastrøket. Som han selv.
Bursdagspresangen
- Har du husket å kjøpe presang til lille Vilde? Beate så spørrende på mannen som sliten ramlet inn over dørstokken.
- Å, nei, farsken, det har jeg glemt. Jeg hadde nok med å redde liv i dag. Mitt eget.
Beate var vant til kryptiske uttalelser om den alltid håpløse jobben og spurte ikke om hva som var skjedd.
- Jeg har ikke tid, for jeg skal på yoga om en time, og i morgen er jeg opptatt med møter til langt på kveld.
- Ok, ok, jeg skal ta meg av det i lunsjpausen i morgen. Han kysset Beate og anstrengte seg for ikke å vise kulden som nå røsket i hjerterøttene. Sene møter. Var det ikke sånn det hadde begynt sist gang? Nei, nå var han paranoid. De hadde tilbakelagt det der. Det var Nils og Karin som hadde problemene nå. Han undret på om det ville bli noe bursdagsbesøk.
Skrevet av
Rachel Glasser