Dette er hans begrunnelse for sitt valg:
På syttitallet var det ikke mye musikk i radioen. Det var Pop Spesial i en halvtime på mandags kveld, for øvrig et flott lite program.Det var en og annen Beatles-sang i Nitimen som man kunne få med seg hvis man var syk og hjemme fra skolen. Det var den siste sangen i Ønskekonserten, etter Nøtteliten, salmene og Gryta hennar mor. Som regel Abba. Radioen gikk av lufta klokka tolv. Bortsett fra i helgene, da nattvertene våket helt til klokka ett. Noen av dem så rebelske at de spilte rock. Og hele tiden hadde jeg en kassett klar i den lille kassettradioen, sånn i tilfelle jeg kunne øke musikksamlingen litt. På en av disse kassettene endte en vakker, rolig rockeballade med verdens mest vemodige refreng, syntes jeg da. Sangen manglet de første taktene, og den mangletvel også slutten. Og jeg ante ikke hvem det var.
Ikke før jeg var på fest på min daværende arbeidsplass høsten 1999. Da kom dengamle sangen plutselig over anlegget, og jeg hadde naturligvis aldri glemt den.Jeg spurte øyeblikkelig hvem i h... dette var, for å få oppklart et mer enn tjue år gammelt mysterium.
Og da jeg fikk svaret rødmet jeg av skam over det gapende hullet i mine ellers ganske respektable musikkunnskaper.
Det var Mannfred Mann's Eart Band med Questions. Det virkelige mysteriet var vel hvordan jeg hadde klart å unngå denne sangen gjennom hele åtti- og nesten hele nittitallet. Nå var jeg aldri en stor fan, men jeg hadde da Watch stående både på cd og vinyl. Og jeg husket hver eneste sang på Angel Station som kom da jeg var 13. Sangen har nok tapt seg litt, og etter fem år i byråkratiet har refrenget fått et utilsiktet ironisk innhold for meg. Men det er fortsatt en veldig, veldig vemodig sang.