Pyramideutstilling uten høydepunkt

«Apex – de egyptiske pyramidenes anatomi», Nasjonalmuseet – Arkitektur, til 06.11.2011.

Få byggverk er så myteomspunnet som de egyptiske pyramidene, disse veldige monumentene som skulle verne om den døde gudekongen Faraos legeme. Det forteller mye om det gamle egyptiske samfunnet at det primært er gravene som er bevart.

Boligarkitekturen var ikke bygget for evigheten, og er stort sett for lengst forsvunnet. I ørkenen troner fremdeles pyramidene som et mektig bevis på en kultur som dyrket det evige og uforanderlige.

Arkeologer, historikere og egyptologer har kappes om å stille, og forsøksvis besvare, spørsmål knyttet til hvordan de for hele 4500 år siden maktet å skape disse byggverkene, som mange er like store som en 50 etasjer høy skyskraper.

Pyramidenes presisjon

Utstillingen «Apex: Pyramidenes anatomi» tar utgangspunkt i et omfattende forskningsmateriale fra arkitekten og forskeren Ole Jørgen Bryn, fra NTNU i Trondheim.

Bryn er som mange andre opptatt av mysteriet knyttet til pyramidenes tilblivelse, men det er ikke det hyppig stilte spørsmålet om hvordan de flere hundretonns steinblokkene ble fraktet opp til toppen som her står i sentrum.

Bryn fordyper seg i et annet like viktig, men mindre utforsket mysterium: Nemlig hvordan man med så grove materialer og enkle midler har maktet å konstruere et så presist og perfekt byggverk.

Alle som har drevet med geometri vet hvor lite som skal til før to linjer ikke møtes, eller hele formen kollapser.

Gjennom modeller, fotografier, og intrikate, tekniske tegninger viser Bryn hvordan et innviklet, presist tredimensjonalt gridsystem antakelig har dannet utgangspunkt for pyramidekonstruksjonen. Slik har man hele tiden kunne innjustere unøyaktighet, og sikre at ikke små feil forplanter og blir større. Dette har også gjort det mulig å nå toppunktet (apex) med en stor grad av presisjon.

Ikke imponerende som utstilling

Så selve forskningsbiten her er meget interessant, og fremstår som svært overbevisende. Som utstilling er det hele langt mindre imponerende. I samarbeid med en utstillingskordinator har forskeren selv fått ha regien, og det bærer presentasjonen sørgelig preg av.

Det er oppsiktsvekkende at Nasjonalmuseet overlater denne viktige oppgaven nesten helt og holdent til en forsker uten museumsfaglig kompetanse.

Et annet åpenbart problem er at han naturlignok ikke har den nødvendig distansen til prosjektet til å kunne sørge for en god formidling av det.

Teoretisk uten visuelt potensiale

Kanskje er noe av kjernen i problemet at dette utstillingskonseptet ikke er så veldig godt gjennomtenkt. Selv om dette er meget interessante innsikter, er det ikke materiale isolert sett spesielt velegnet som utgangspunkt for en utstilling.

Det er en rent teoretisk problemstilling som utforskes, og den har i seg selv et svært begrenset visuelt potensial.

Hvis man ville sette fokus på dette forskningsmaterialet, kunne man kanskje heller bakt Bryns hypoteser inn i en større og rikere fortelling om pyramiden som byggeteknisk mysterium.

Her kunne man for eksempel se på ulike forslag kastet frem gjennom tidene. Alt fra mer dikteriske, fantasifulle forklaringer til André Bjerke, der han ser for seg at de gamle egyptere flyttet steinene med fløytespill, til den etterhvert gjengse oppfatningen blant forskere på feltet at man hadde noen slags ramper der man slepte steinblokkene opp.

Her ville man ha et visuelt rikt, frodig materiale å ta fatt i, samtidig som man kunne fremheve og understreke Bryns hypoteser som en del av en større fortelling.

Slik den foreligger nå, fremstår utstillingen som en teoretisk avhandling slått opp på vegger i et lite rom. Man kan absolutt like godt kjøpe boken som kom ut i forbindelse med åpningen. Utstillingen tilfører ikke noe utover det du finner der.