Kommentar av Torkil Baden
Gniss
Da jeg satt og led meg gjennom enda en uendelighet av gnissete strykerklang, tenkte jeg at mye av Ultimamusikken faller innenfor to kategorier: enten PPP eller FET.
PPP står for puslete pling-plong, og FET står for fengslende, energisk og tydelig.
Engasjerer
I løpet av halvannen uke har det vært et mylder av konserter, og selv om jeg har løpt bena av meg, har jeg bare rukket over ca ti prosent av de hundre arrangementene.
Men jeg har dog tenkt at det er noen verker, og fortrinnsvis av utenlandske komponister, for eksempel festivalkomponist nederlandske Louis Andriessen, som umiddelbart viser et formgrep, som engasjerer.
Landing
Men så er det mange verker, og disse er faktisk i flertall blant de norske, som mangler tydelige grep, energi og kontraster. De pusler og leter og søker seg frem, ofte i de svakere områder av toneregisteret.
Våger ikke norske samtidskomponister å komme seg gjennom eksperimenteringen og gå inn for landing?
Forbigår
Hvilket bilde gir så Ultimafestivalen av samtidsmusikken? Den definerer den ganske snevert og forbigår i stillhet de mer tradisjonsorienterte komponistene, de som fortsatt tror på toneartene.
Men det festivalen gjør, gjør den bra. Det er høy kvalitet på utøverene, og nye solister og dirigenter får gjennomslag. Hver festivaldag har vært spekket med muligheter til å bli oppdatert på hva som skjer innen samtidsmusikken.
Høytlesning
Festivalen samler dobbelt så mange publikummere som Arve Tellefsen til hans kammermusikkfestival i august.
Blant de mange trender er det flere, som er problematiske. Resitasjon brukes en del, men det å lese en tekst er en disiplin ikke alle sangere overbeviser i, som når et verk av prisbelønte Cecilie Ore inneholder et kvarters høytlesning på tysk.
Dypsindig
Den andre trenden er mikrofoner i tide og utide, også i en enkel klaversolo. Mikrofonforsterking av sangere kan gi både sprikende og ubehagelig sterk lyd, og mikrofonbruken virker av og til lettkjøpt.
Jeg har også irritert meg over de mange dypsindige filosofiske og litterære henvisninger, som går romantikkens symfoniske diktere en høy gang. Det er mye tåkeprat i programheftene, og jeg blir urolig over om disse kommer på bekostning av en en musikkfaglig bevissthet, som burde vært sterkere.
Leting
Hva sier så tonekunsten på Ultima om vår tid? Kanskje det at vi er på leting. Og selv om den er uforløst, kan letingen være stimulerende og underholdende og viktig.
Men jeg lengter etter mer FET musikk, fengslende, energisk og tydelig!
Mandag 18.oktober 2004 Kulturnytt