NRK Meny
Normal

For mye pulverkos

Riksteatrets «Pulverheksa og Julenissen» er blitt en juleforestilling fri for reelle konflikter, men med desto mer kos.

Pulverheksa og Julenissen
Foto: Jon-Michael Josefsen / Scanpix

Allerede før premieren er så godt som alle billettene til over 40 forestillinger av Pulverheksa og Julenissen solgt. I år spilles forestillingen bare i Oslo, neste jul skal den ut til resten av landet. Riksteatrets visjon er at dette skal bli en ny juletradisjon – kanskje noe i retning av Oslo Nyes Jul med Prøysen og Snekker Andersen, som onsdag spilte forestilling nummer 1000.

Populære bøker

Det kan godt hende det skjer. Riksteatrets forrige Pulverheksa-forestilling ble også godt besøkt. Ingunn Aamodts Pulverheksa-bøker er populære blant mange barn. Men det betyr ikke at det automatisk blir godt teater av det.

I årets juleforestilling kommer Julenissen på besøk til Pulverheksa i god tid før jul. Han er fortvilet, for han har ikke fått inn en eneste ønskeliste fra noen i Pulverskogen.

Pulverheksa og nissen besøker skogens innbyggere og finner ut hva de bør få til jul. Når gavene er i boks, streiker Julenissens reinsdyr. Mens nissen depper, stjeler noen sekken hans. Sekken dukker raskt opp igjen, og Pulverheksa arrangerer julaften for alle hjemme i Pulverhuset.

Endimensjonalt

Maj Britt Andersens Pulverheks er en koselig dame, imøtekommende og inkluderende i forhold til barna fra åpningen av stykket. Men derfra og ut er rollen statisk. Det er liten, om ingen, nyanse i uttrykket hennes, og i likhet med de andre karakterene er hun endimensjonal.

I tillegg ser vi nesten mer av ryggen hennes enn av ansiktet. Det kan skyldes scenen, som er bygget opp slik at hun blir gående mye frem og tilbake, og når hun henvender seg til sine medspillerdokker, blir hun ofte stående med ryggen til - av og til smilende ut til barna eller hoderistende hvis noen sier noe som er litt sprøtt.

Endimensjonale karakterer er kanskje det mest problematiske i denne forestillingen. Drømmeprinsen og Tyven er blant karakterene som har litt mer å fare med, men godt innenfor rammen av at vi jo egentlig er snille, alle sammen. Jeg savner temperament, for uten det blir ikke konfliktene reelle. Og konflikter trengs for å drive handlingen fremover på en scene.

Pulverheksa
Foto: Jon-Michael Josefsen / Scanpix

Dyktige dokkespillere

Nå forsvinner jo nissens sekk, men den er tilbake etter to minutter. Dermed får ikke problemet tid til å oppstå før det er løst. Det er likevel dette som er det mest interessante som skjer i denne forestillingen, og også det som ser ut til å engasjere barna mest. Den lange vandringen på jakt etter ønskelister blir mer en langvarig presentasjon av alle karakterene enn den er handlingsdrivende.

Pulverheksa og Julenissens medspillere er dokker med dyktige dokkespillere bak. Hokus, Pokus, Grønnskollingen, Suppegjøken og de andre figurene i skogen så vel som Tyven, Politimannen og Drømmeprinsen, karakterer som strengt tatt er mennesker, og som det er litt uforståelig at fremstilles som figurer.

Det merkelige er at i valget av dokkeutforming er det dokkene som fremstiller mennesker som ser enkle ut, de andre, som Småtrollene, Hokus og Pokus er av mye høyere kvalitet og med mer avansert uttrykk.

Ukomplisert

For den som ønsker å se en koselig og ukomplisert juleforestilling med 2-4-åringen, kan Pulverheksa og Julenissen nok falle i smak. Her er mye musikk og allsang med refreng som er enkle å plukke opp for publikum, og tre gode dokkespillere gjør en stor innsats for å gi liv til mange innbyggere fra Pulverskogen.

Men for andre kan det fort bli en overdose kos.