Dunoon, Skottland, august Highland Games avholdes over hele Skottland og i andre land for å feire den skotske kulturarven. Lekene i Dunoon er de største og her trekkes 3.500 deltagere og 20.000 tilskuere til tradisjonell skotsk meny av haggis, sekkepipe og stokkekast.
Marshwood, England, 18. – 19. juni Brenneslefestivalen fikk sin opprinnelse ved at lokale bønder havnet i krangel på puben om hvem som hadde de største brenneslene på gården. De bestemte seg for å løse konflikten med å spise plantene og dermed var tradisjonen startet.
Hvert år samles deltagere for å kappspise brennesler for å til slutt å kunne krone en brenneslemester som får bære den gjeve tittelen i et helt år.
Brenneslefestivalen har praktisk nok nær tilknytning til den lokale ølfestivalen, så det er gode sjanser for å få renset såre struper etter at turneringen er over.
Sonkajärvi, Finland, 2. – 3. juli Finland har arrangert mesterskap i konebæring i en årrekke. For å bli kronet som mester, må man bære kjerringa gjennom en 250 meter lang hinderløype.
Finnene krever ikke at du er lykkelig gift for å være med, men du må ha en kvinnelig partner på mer enn 17 år og 49 kilo. Premien er kanskje ikke helt etter Olympiatoppens ønske, men mange vil nok la seg friste av å få konas vekt i øl.
Gloucester, England Osteløpet er en over 200 år gammel tradisjon som samler deltagere og tilskuere fra hele verden. Formålet med osteløpet er å fange en ost som ruller ned en bratt bakke. Osten kan nå en hastighet på over 100 km/t, så det gjelder å få bena til å gå for å være førstemann som krysser mållinja med fingrene i osten.
Mesterskapet i 2010 er avlyst på grunn av manglende sikkerhet og mye skader fra fjoråret, men arrangørene regner med å være tilbake med et nytt osteløp i 2011.
Osteløpet har tatt et sabbatår på grunn av mange skader i 2009.
Lanjaron, Spania, 24 – 26 juni Festivalen fyres i gang av et fyrverkeri, og deretter er det full gatekrig med bøtter, vannballonger, hageslanger, vannpistoler og det meste annet som kan brukes som våpen under det fuktige slaget.
Kampen foregår helt til gatene har blitt til elver og mens festivalen tørker opp til neste års kamper, åpnes ølkranene slik at deltagerne kan fuktes innvendig også.
Moncrebeau, Frankrike Hvert år blir den lille landsbyen Moncrebeau i Frankrike hjemsted for en tvekamp der løgn og skrøner står i fokus. Deltagerne må slå konkurrentene ved å fortelle de beste løgnene på mest mulig overbevisende måte.
Kunsten å være en god løgner hylles gjennom hele festivalen og den beste av alle løgnhalsene får til slutt bære tittelen som «Løgnernes Konge».
Kawasaki, Japan, april Det er mange måter man kan sette pris på mannens store stolthet, og japanerne har viet en hel festival til å la fallosen stå i sentrum. Penisfasongen dominerer bybildet under festivalen og gjenspeiler seg i utsymkninger, dekorasjoner, matretter og parader.
Stål-fallos festivalen (Kanamara Matsuri) foregår rundt et tempel som tidligere var et sted der prostituerte kom sammen i bønn for å beskytte seg mot kjønnsykdommer. I dag er festivalen en turistattraksjon hvor inntekten går til HIV-forskning.
Lopburi, Thailand, november Aper trekker turister og dette vet thaiene å sette pris på. Som takk for innsatsen med å holde turistflommen i hevd, blir over 600 aper invitert på middag. Bordet dekket til fest og over fire tonn av apenes favorittmat ligger klar til fortæring.
Apefestivalen har blitt en stor turistattraksjon, så apenes festmåltid er med på å underbygge festivalens grunnprinsipp.
– Kva gjer ein ikkje for å skjula at ein har gjort noko gale? Kva gjer ein ikkje for å lata som at alt er ok? Nett det speler Oddgeir Thune, Maria Blokhus og Kyrre Hellum godt og morosamt ut på Scene 3 ved Det Norske Teatret, skriv teaterkritikar Karen Frøsland Nystøyl om «Sudden death».
Marlene Emilie Lyngstad vant La Cinef-prisen under filmfestivalen i Cannes. Prisen deles ut til talenter fra filmskoler over hele verdenen. «Norwegian Offspring» er avgangsfilmen hennes og ble valgt ut fra 16 nominerte bidrag. Lyngstad har studert ved Den Danske Filmskole i København.
– Et strålende ungt solistlag redder en «Così fan tutte» som glemmer at den er en komedie, skriver musikkritiker Eystein Sandvik om oppsetningen på Den Norske Opera og Ballett.
