Goethe var en universell begavelse og den største europeiske dikterpersonligheten siden Shakespeare. Dessuten var han en samler. Han samlet på alt. Derfor er det få personer vi vet så mye om som Goethe. Men ikke alt vi vet er like sympatisk.
Werthers forfatter
Allerede som 26-åring var Johann Wolfgang Goethe berømt. Da hadde han skrevet brev- og dagboksromanen om den unge Werthers lidelse.
- Det er et feberhett språk, sier professor Elsbeth Wessel om boka. Og det er egentlig den første romanen som skildrer et individs indre liv. Og nettopp fordi Werther er en sånn eksaltert person, så får språket en ny temperatur.
I løpet av sitt lange liv som dikter gjennomlever Goethe flere perioder. Den unge Werther ble et talerør for den nye diktningen i Tyskland på 1770-tallet, som ble kalt Sturm und Drang. Det var en diktning som svermet for naturen og slåss for følelsenes og lidenskapens rett.
- Boka er i grunnen en advarsel mot Sturm und Drang, mener Elsbeth Wessel, - for det ender jo med en katastrofe. Goethe viser hvor farlig denne konsentrasjonen om det egne følelseslivet var, for Werther begår jo selvmord.
Goethes Sturm und Drang-diktning varte ikke lenge. Snart skulle han legge mer vekt på form, balanse og enkelthet i klassisismens ånd. Og senere er han også med på å prege tysk romantikk, med dens spesielle kjennetegn.
Faust: Det vesterlandske mennesket
Goethes hovedverk er tragedien om Faust, historien om vitenskapsmannen som havner i en dyp livs- og erkjennelseskrise, som svikter sin Gretchen, pådrar seg masse skyld og må frelses gjennom Guds nåde og kvinnens kjærlighet. På mange måter er Faust selve bildet på det vesterlandske mennesket.
Akkurat som Marlows Faust bygger Goethe på en gammel tysk folkebok om en lærd doktor i det 16. århundre, som fordyper seg i det ene verk etter det andre, uten å kunne slukke sin kunnskapstørst. Derfor hengir han seg til magi og inngår en pakt med djevelen: Djevelen skal få hans sjel, såfremt han gir ham ungdom og et liv rikt på nytelse.
Hos Goethe er det annerledes. Vårherre og Mefistos inngår et veddemål. Hvis Mefisto får Faust til å glemme sin streben etter ny viten, ny erkjennelse, så har han vunnet.
- Det er ikke snakk om i dette første veddemålet, at Fausts sjel skal tilfalle djevelen, sier Elsbeth Wessel. Det er rett og slett to oppfatninger av mennesket som skal prøves.
Slik Goethe fremstiller det er det den umettelige lærelysten, trangen til større kunnskap, innsikt og personlig selvfornyelse som er menneskets åndelige adelsmerke. Å være tilfreds her og nå, er derimot en dødssynd.
Samtidig vil det mennesket som strever, som ikke står stille, alltid være utsatt for fare og fall. Hele livet pådrar det seg skyld. "Jeg skulle ønske jeg aldri var født!" roper Faust i fortvilelse, da han skjønner hvordan han svikter Gretchen. Men han kan altså frelses likevel...
Faust er Tysklands nasjonalepos, Goethes store humanistiske manifest til Europa, det som sier at mennesket har guddommelig verdi.
av Gunnar Grøndahl
