Privatdetektiv Sam Spade – en kort biografi

(Fra Verdens største detektiver, red. Nils Nordberg).
Spade lignet ikke på Humphrey Bogart, som spilte ham i den berømte filmen: "Samuel Spades ansikt var langt og knoklet, haken hans var en fremstikkende v under den mer bevegelige v'en som var munnen hans. Nesevingene svingte oppover og dannet en mindre v. Det gulgrønne øynene var rette. V-motivet ble fanget opp igjen av de tette øyenbrynene som skrånet utover fra to parallelle rynker over en krum nese, og det lysebrune håret vokste - fra de høye flate tinningene - ned i en spiss i pannen. På en godslig måte kunne han minne litt om en blond Satan."

Han var over én åtti høy, med en røslig bamseaktig kropp, "en barbert bamse; brystkassen hans var hårløs, huden var barnslig rosa og myk."

Men, som hans sataniske ansikt antyder: Åndelig var Spade hardhudet, en person som aldri lot noe komme i veien for egennytten. Men så fant også affæren med Malteserfalken sted i 1928, det året da borgermesteren i San Francisco var "Sunny Jim" Rolph, en munter liten dandy som var involvert i enhver form for sedløyse og politisk korrupsjon, og Wall Street-børsen knakk sammen. Det var en tøff verden der ute, baby, alle melte sin egen kake så hvorfor ikke Sam Spade sin?

Vi vet lite om Spades bakgrunn. Første gang vi møter ham, er han etpar-treogtretti år og driver et etterforskningsbyrå sammen med den ti år eldre Miles Archer. Spade står i med Iva, Miles' kone, og sørger ikke over tapet av partneren, Miles var en drittsekk og han hadde tenkt å kutte ham ut. Men han gjør seg også verre enn han er for å lure den fete Kaspar Gutman og den oljeglatte Joel Cairo som begge er på jakt etter Malteserfalken, en dyrebar kunstgjenstand framstilt av tempelridderne på Malta. Spade er nok grådig, men han er også kompromissløs i visse sammenhenger. Han forelsker seg i klienten Brigid O'Shaughnessy, men følelser må vike for pragmatisme og prinsipper: "Vi er i detektivbransjen. Når en detektiv blir drept er det uheldig for bransjen... Jeg er detektiv, og å be meg innhente forbrytere og så la dem gå, er som å be en hund fange en hare og så slippe den."

Spade var et produkt av den samme amerikanske virkelighet som gjorde folk til forbrytere og lykkejegere. Han var ute av stand til å tro på annet enn det som var konkret og håndgripelig. Og det er typisk for ham, som for mange av de store detektivene, at han innerst har en fundamental mistro til følelser. Hvordan det videre gikk med ham vet vi ikke mye om - i tre noveller framstår han som litt straightere fyr enn smartingen i Malteserfalken, og i en radioserie som gikk 1946-51 var han stadig i full sving. Men selv om den renhårige Effie Perrine var svak for ham - og han for henne - så klarte hun neppe å gjøre Spade til like renhårig.

LES også ”The Stuff That Dreams Are Made Of . . . ”