NRK Meny
Normal

Presist og tankevekkende

Einarssons visuelt skrinne og informasjonsknappe arbeider avføder et rikt spekter av tanker og assosiasjoner.

Ved siden av Bjarne Melgaard er Gardar Eide Einarsson vår aller mest markante samtidskunstner.

For noen år siden stormet det omkring ham her i Norge. Han ble beskyldt for å skape en utilgjengelig kunst som manglet kunstneriske kvaliteter.

I dag er han i ferd med å få en ganske annen status, som en feiret, nærmest fetisjert popstjerneaktig skikkelse.

Men bak denne enorme hypen finner vi et svært interessant kunstnerskap.

Utstillingen som åpnet på galleriet Standard (Oslo) før helgen har fått den lange tittelen «Discourses, Institutions, Buildings, Laws, Police Measures, Philosophical Propositions, and So On».

Subkulturelle fenomener

Gardar Eide Einarsson har jobbet med mange ulike uttrykk – fra tekstbaserte veggtegninger, monokrome oljemalerier, foto, video, til elementer lånt fra hverdagsvirkeligheten som han deretter har gjenskapt, det være seg jernbenker, skateramper eller fengselstatoveringer.

I sin kunst har han vært opptatt av subkulturelle miljøer og fenomener, som for eksempel halvkriminelle grupperinger eller fanatiske kristne sekter.

I mange av sine verk har han tatt utgangspunkt i enkeltmennesker som på bakgrunn av en sterk frihetstrang på ulike måter har brutt med samfunnets lover og konvensjoner.

Rustfritt stål

Fra Einarssons utstilling

Gardar Eide Einarsson: «Stainless Steel (Fine) XIII» (2011)

Foto: standardoslo.no

Den aktuelle utstillingen består av en rekke oljemalerier, med tittelen «Stainless Steel». Dette er navnet på malingtuben han har brukt, og fortsettelsen av et tidligere prosjekt.

Tidligere har han laget disse arbeidene som ensfargede grå malerier. Denne gangen har han på slurvete vis kludret ned malingstrøk i grått på midten av alle lerretene.

Disse maleriene ser ut som strandede husmalejobber, samtidig som de har et visst slektskap med de berømte kludremaleriene til den amerikanske kunstneren Cy Twombly.

Her finner vi igjen denne dobbeltheten som kjennetegner Einarsson prosjekt: Dels referer de til enkeltepisoder i kunsthistorien, samtidig som de låner eller refererer til en flik av en ofte uskjønn, upolert del av hverdagsvirkeligheten.

Her finner vi også en virkningsfull brytning mellom tittelen rustfrie stål, som vi forbinder med noe kjølig, industrielt og avvisende, og maleriets mykere, varmere, tradisjonelt sett mer følelsesladede rom.

Stengsler for fri ferdsel

I tillegg til maleriene finner vi i galleriet fire skingrende oransje metallbukker med hvite sandsekker hengende fra tverrliggeren.

Her har han gjenskapt en type trafikale stengsler som brukes som provisoriske gjerder i Tokyotrafikken.

Som så ofte før henter han her et ladet urbant objekt inn i gallerirommet: Et instrument for å dirigere og begrense den frie ferdsel, som kan forstås som et bilde på hvordan storsamfunnet setter sine begrensende rammer omkring enkeltindividet.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Fra Einarssons utstilling

Gardar Eide Einarsson: «Untitled (Structure» (2011)

Foto: standardoslo.no

Omdreiningspunkt for mening

Gardar Eide Einarsson dyrker ikke en håndverksmessig dyktighet, og hans arbeider må ikke betraktes som estetiske uttrykk i en tradisjonell forstand. Mer kan de sees som omdreiningspunkter for mening.

Jeg har ofte tenkt at hans kunstverk fungerer som en type visuelle haikudikt, De er knappe på informasjon, samtidig som de avføder et rikt spekter av assosiasjoner.

Det ligger en veltalenhet i denne kortfattetheten som alltid imponerer meg.

Treningsapparat i fengsel

Et eksempel på dette presise, implikasjonsrike språket finner vi i utstillingen.

Fra Einarssons utstilling

Gardar Eide Einarsson: «Untitled (Pull-up bar)» (2011)

Foto: standardoslo.no

Verket er montert i galleriets kontoravdeling, og ser ved første øyekast bare ser ut som to knekter som skal bære en hylle. Men jeg blir fortalt at dette er et apparat hentet fra en luftegård i et fengsel, som skal benyttes til trening, men som er nøye konstruert slik at man ikke kan skade seg selv eller andre med det.

Dette er alt vi får: Disse metallelementene står som en minimalistisk tredimensjonal strektegning på veggen, men i hvert fall for meg er dette meget igangsettende.

Denne enkle innretningen, som er en hverdagslig del av et fengselsinteriør, får meg til å tenke på hva det betyr for et menneske å bli frarøvet sin frihet.

Selv om jeg rasjonelt kan se at det er nødvendig, er det utrolig å tenke på at dette er noe vi har anledning til å gjøre mot et menneske i et samfunn.

Med denne tanken i bakhodet opplever jeg de enkle metallvinklene på veggen der den innsatte skal kunne trekke seg selv opp etter hendene som et kraftfullt og poetisk bilde. Et bilde på et knøttlite frihetsrom innenfor murene, men også som en metafor for et ønske om å løfte seg selv ut av en ulevelig situasjon.

Krever fordypning

Selv om Einarssons kunst krever en viss fordypning, opplever jeg at det ligger noen klare kvaliteter i det rene, stygge, urbane rocka uttrykket.

Man behøver ikke komme til bunns i alle referanser og bakenforliggende meninger for å verdsette denne estetikken.