Det er allikevel et lite problem med slike forrykende tempoer: Det kan gjøre at publikum higer etter luft, og trygler om et hvileskjær. Men ordet hvileskjær finnes ikke i Mari Maurstads vokalbular! Der andre går ned i turtall, kjører hun turbo.
En gedigen storskjerm står sentralt, og det må den, i et show der vi som publikum skal være tittere. Tittere på realityshow, og ikke minst tittere på hva som skjer inne i Mari Maurstads hode.
Den ansvarlige for hva som dukker opp på skjermen er, bortsett fra regissør Svein Sturla Hungnes, innhentede videoekspert Stig-Werner Moe. Og det er mye lekkert å skue på denne skjermen, som er et bakteppe for alt Maurstad fremfører verbalt, i sang og i dans.
Titter-Mari
Mari Maurstad har alliert seg med gode koreografer, flinke arrangører, og et musikalsk tonefølge som er 'berre lækkert' for å bruke en floskel. Og selv synger hun til tider praktfullt.
Men så var det selve innholdet da. Mari Maurstad har så meget å formidle. Ifølge henne om livet sett fra en grublende titter. For tittere har vi jo alle blitt, mener hun. Og hun har langt på vei rett, selvfølgelig. Sladdervampyrer er vi!
I første sangnummer "Taboo", forøvrig i en glitrende gjendiktning av Hallvard Norum, får vi høre om alt vi sprenges av lyst til å si, men ikke kan, i et land der det meste fremdeles er tabu. Morsomt heseblesende er det, deilig satt på spissen. Men det blir liksom litt kaldt. At det er kynisk er én ting, men det behøver jo ikke å gi frostbitt!
Ingen behøver å være i tvil om hvilken teknisk briljant aktør Mari Maurstad er, men selv i de mest selvironisk avslørende sekvenser, der glimtet i øyet ville være naturlig, kommer glimtet i replikkens snert. Aldri slipper hun oss inn og gjør seg sårbar. Når hun forteller om de mest ellevilt private betroelser, om sexliv, om kvinneplager, og ønsket om å bli elsket, kommer vi henne aldri helt under huden.
Akkurat der vi har lyst til å si: Vi forstår deg, vi er glad i deg, så freser hun litt, og farer videre i teksten. Og det er mange flotte tekster. "Lørdagskveld" i oversettelse av Svein Selvig har den såre lengten i seg som vi ofte sitter og venter på i teatermørket.
Noen tekster er svært morsomme. Som frokostsekvensen, for eksempel. Deilig observert, og i et morsomt samspill med storskjermen. Og som en av de mange som har lurt på hva slags mennesker som ringer til sextelefoner, og ikke minst hvem de som yter slik telefonsex er - fikk vi her en frekk og fornøyelig fasit. Flott observert gir Maurstad oss disse sexkattene.
Kiss Me, Mari!
Jeg har aldri sett Mari Maurstad i Kiss Me Kate, men i fremførelsen av Cole Porters praktnummer "Jeg hater menn", fikk jeg en smakebit. Og gjendikter Torstein Bugge Høverstad viste oss at han kan mer enn sin Harry Potter.
Men så gikk det kast igjen, og lett heseblesende fikk vi høre om det å være kjendis og alltid bli sett på, men med frykten om en dag ikke å bli sett på, og vips, et nytt kast igjen.
Nå ble vi med på et erotisk bukkeritt, der vi fikk vite hvorfor jenter over 35 ikke synes det er sånn stas å ri litt i ektesengen. Jeg skjønte humoren, men måtte medgi at i slike sekvenser følte jeg sannheten om at menn kommer fra Mars og kvinner fra Venus.
Konklusjonen blir at det hadde vært deilig om Maurstad av og til kunne velge om hun ville snakke, synge og danse, enten på inn- eller utpust. Det hadde vært SÅ deilig med et rolig øyeblikk. Men for all del, hun avslører jo at selv i "skogens stille ro" - selv der bobler adrenalinet over. Snakk om energi!!
På en skala fra en til 10, gir premierløve Alstedt en sekser, mens premiereløve Diesen gir 7.