Mens alle andre var på ferie, tjuvstartet Frp overraskende nok valgkampen med et par utspill om kultur. Fra Valgcampen i Bø i Telemark gikk Siv Jensen til angrep på Trond Giske, som hun mente plasserte vennene sine i kultureliten i statlige styrer og utvalg.
Dette fikk nyvalgt kulturrådsmedlem Erik Fosnes Hansen til å tordne på TV2, og annonsere at han sporenstreks ville melde seg inn i Arbeiderpartiet. Det er grunn til å tro at jubelen sto i taket på partikontoret til Frp, da det innslaget gikk på lufta.
I sitt alternative budsjettforslag for 2009 forslo Frp å kutte 960 millioner i kulturbudsjettet. Garantilønn til kunstnere, Norsk kulturråd, og støtten til film og teater var noe av det Frp mente burde kuttes først.
Kuttforslagene, som de andre borgerlige synes er smålige og uholdbare, er viktige for Frp, fordi de synliggjør at Frp faktisk ønsker å forandre kultur- Norge. Denne forvandlingen handler i hovedsak om at kunstnere må skjønne at de er næringsdrivende i et marked av tilbud og etterspørsel og at disse mekanismene også er virksomme innen kulturfeltet.
Bergens Tidendes «avsløring» av Festspillene og Norsk kulturråd subsidierte teaterforestillingen «Vildanden» signert Vegard Vinge og Ida Müller med 8443 kroner per tilskuer, er ut fra Frps logikk et eksempel på et prosjekt som ikke har foretatt en vurdering av inntekter og kostnader, og som dermed heller ikke burde blitt realisert.
Samtidig har trolig møtet med virkeligheten og hverdagen i kommunene ført til at Frp har vært nødt til å legge ideologien til side, og være pragmatiske. Aftenposten dokumenterte i en artikkel den 15. juli at kulturen blomstret i Frp-kommuner som Os og Tønsberg. Terje Søviknes slo fast at han hadde et pragmatisk forhold til å støtte kultur, såsant de kommunale midlene ble brukt «i nært samspill med de private». Denne praksisen på grasrotnivå har i sin tur ført til at teorien har forandret seg.
I intervju med Kulturnytt sier Karin Woldseth i Famile- og kulturkomiteen at Frp kan være innstilt på å støtte kulturprosjekter, men at disse pengene bør gis til hvert enkelt prosjekt, og at de som ønsker støtte skal søke til et privatdrevet fond. Når de private har sagt «go», kan så et tilsvarende offentlig fond komme inn med penger.
På denne måten skal makten til de de statlige oppnevnte «vennene til Giske» nøytraliseres. Det private blikket på søknaden skal sikre at prosjektet er potensielt interessant for et bredt publikum. Problemet med å gjøre all støtte være prosjektbasert kan, fra kulturutøverens ståsted, være at det ligger utrolig mye arbeid (byråkrati) i å hele tide sitte å sende søknader.
En som tidlig påpekte svakheten ved å hele tiden være avhengig av støtte fra prosjekt til prosjekt var danseren Jo Strømgren. Hans kompani har nå fått en basisfinansiering på tre millioner årlig i fire år. Med disse pengene i bånn spilte det populære kompaniet 133 forestillinger i 18 land for 18000 tilskuere.
En slik langsiktig planlegging vil være vanskelig med Frps støttemodeller, men kanskje kommer virkeligheten til å få dem til å korrigere kursen på dette området også. Det kommer an på om det å gi kunstneren langsiktige rammevilkår kan kombineres med kulturliberalerne i Fremskrittspartiet sin parole om at de ønsker en kulturpolitikk som setter kulturbrukeren, ikke kulturutøveren, i sentrum.
Partiutspørring i Kulturnytt
I dag står Fremskrittspartiet for tur i programleder Birger Kolsrud Jåsunds grilling av landets kulturpolitikere. Hør Kulturnytt i NRK P2 kl. 16.30. Hvilke spørsmål synes du Ulf Erik Knudsen bør svare på?
- Les flere kommentarer av Knut Hoem .
