Regissør Johannes Joner og et sterkt skuespillerensemble har ivaretatt både de komiske situasjonene, og detaljer fra boka.
Trond Fausa Aurvåg er helt perfekt i hovedrollen som Matti i teaterversjonen av Mikael Niemis oppvekstroman. Det absurde ved tilværelsen finner dybde i hans naive ansikt, og uhåndterlig lange kropp.
Det er liksom helt greit og naturlig når Aurvågs to meter kropp stabler seg på fars fang og er bare fem år. Så langt tilbake starter minnene fra Vittula – på 60-tallet, da finske muskelmenn legger asfalt i den fattige, men barnefrodige bygda.
Moderniteten kommer
Den asfaltbelagte veien som fra 60-talle brøt Tornedalens geografiske isolasjon, svinger seg bred og lang på et sort/hvitt bilde over hele bakveggen i scenerommet. Senere skal vi se Mattis forknytte venn Niila vandre av gårde på den ut til den store verden.
Scenograf Rebekka Sørensen har laget luftige huskasser som utbrett-arkitektur og der bor Matti og Niila i hvert sitt. Historien om når verden kom til den finsktalende bygda Vittula i Tornedalen helt nord i Sverige er gjenkjennelig i alle verdens utkanter der isolerte bygder åpnes opp gjennom lettkjørte veier og økt velstand.
Radio og rockeplater
Gjennom radioen lærer Niila esperanto og musikken til the Beatles og Elvis rocker den finske mentaliteten. Og like revolusjonerende, på det personlige planet, er det når Matti og Niila oppdager seksualiteten. Her i hvert fall, kjenner vi oss alle igjen. Derfor ler vi godt av anekdotene fra finskætted oppvekst i nordsverige selv om vi er vokst opp i en hovedstad som Oslo.
Men fremfor alt, handler både boken og teaterstykket om den musikalske ungdomsrevolusjonen som også traff gudsforlatte steder som Vittula Tornedalen og Vittula gjennom plater med The Beatles og rock and roll.
Finsk macho
Humoren er naturligvis også preget av finsk macho. Bestefaren til Matti, spilt av Per Egil Aske, frykter for at den finske mannen skal bli knapsu – altså kjerringaktig med alle de moderne maskinene som gjør livet lettere.
Matti og Niila må finne sin identitet som gutter i balansen mellom Mattis moderne far, vennlig fremstilt av Teodor Janson, som under sin fars hånlige blikk, er usikker på hvor knapsu det er for en mann å dekke bordet og Niilas kristne far som slår og slår.
Forfatteren, Mikael Niemi går løs på den tause, barske finnen og myker ham opp i en rørende jakt på manneidentitet i en moderne tilværelse. Han tar ut de lange knivene vi kjenner fra finsk fjernsynsteater, men Matti og Niila må både sloss og drikke brennevin på veien til voksenlivet.
Mattis rockeband
John Brungot er rørende som Mattis venn Niila – gjennomkuet av en læstadiansk far som har satt seg selv I Guds sted og en finsk mor som snakker minst mulig slik at sønnens svensk ikke skal bli forstyrret av hennes finske tale. Når Matti har tjent nok penger på å drepe rotter for en tysk forfatter som har leid seg hus i bygda, får de råd til skikkelige gitarer og opptrer med band.
Og de spilleglade skuespillerne i populærmusikk fra Vittula, Anneke von der Lippe, Christian Skolmen Ida Løken, og Erlend Smalås og de allerede nevnte, har alle lært seg instrumenter om de ikke kunne noen fra før, og danner et entusiastisk band på scenen.
Vidd og sjarme
Erik Norberg har samlet de beste situasjonene fra romanen i en løs rekkefølge i sin dramatisering, men få av Mikael Niemis frodige metaforer. Populærmusikk fra Vittula er, bittelitt russerevy, og muligens en nyklassiker i sjangeren finsk macho, men først og fremst vittig og spilt med stor sjarme.
