NRK Meny
Normal

Rufus Does Judy At Carnegie Hall

Den amerikansk-kanadiske artisten Rufus Wainwright sang nylig for et fullsatt Oslo konserthus. På sin nye dobbelt-cd synger han for et fullsatt Carnegie Hall.

Rufus Wainwright

Rufus Wainwright synger Judy Garland, og resultatet er mye mer enn bare gammel nostalgi, mener vår anmelder.

Foto: Promo

Rufus Wainwright synger Judy Garland hensynsløst ærlig og rett fram på ny plate.

Synger ikke vakkert

Konsertplaten er en nøyaktig kopi av Judy Garlands legendariske konsert i 1961. Og resultatet er mye mer enn bare gammel nostalgi.

Han synger ikke egentlig vakkert, Rufus Wainwright - han har verken fløyelsstemme eller croonerens elegante smørrøst . Stemmen hans er rå, skarp, upolert . Han ligger aldri og cruiser tilbakelent - det vi hører det er amerikansk energi.

Det får briste eller bære

Rufus Wainwright gjør som sitt forbilde Judy Garland, risikerer sitt rykte som sanger hver kveld. Jeg gidder ikke si at han synger for livet - det blir for stort - men han synger alltid risikofylt, han tyr aldri til trygg og sikker innlært teknikk. Han bruker aldri hodeklang, ingen forskjønnende vibrato. Det er som om han har bestemt seg at det får briste eller bære når melodilinjene stiger til værs.

Fred Astair i joggesko

Også elsker jeg at han synger Puttin' on the Ritz nesten uelegant - helt straight forward og ujålete. Ikke no' flosshatt, Fred Astair i joggesko, Rufus er frekk som faen.

Men det kunne jo blitt riktig kvalmende nostalgisk dette her . 26 strake nummer fra den klassiske American Songbook - ufarlige standardmelodier fra en gullalder som var for lenge lenge siden - once upon a time in the West, you know... Familie har han med på scenen og greier - country-mor og smart singing sister - ærlig talt slektstevne i Carnegie Hall.

Bunn ærlig kunstner

Men så er det høyaktuelt og meningsfylt likevel. I tillegg til sjelevrengende sang, snakker den unge mannen fra scenen - aldri for mye - men gir stadig en pekepinn, et clue, et stikk om hva det handler om for ham. Han synger sanger fra en tid da man trodde på the dream - the fairy tale - før USA mistet dyden med Vietnam, Watergate, Irak-krig. Rufus Wainwright er for meg ingen great entertainer - selvfølgelig han er det og - men han er først og fremst en bunn ærlig kunstner som på denne nye platen besynger en tapt tid.