NRK Meny
Normal

”Fountain of Youth” og ”Appetite for Structure”

Saksofonisten Petter Wettre rundet nylig 40 og feirer det med å gi ut to CD-plater. Dette er en ren maktdemonstrasjon i teknisk dyktighet.

Jazzmusiker Petter Wettre

Saksofonist og 40-års jubilant Petter Wettre gir ut to plater i disse dager, ”Fountain of Youth” og ”Appetite for Structure”.

Foto: Promo

Det er litt av en 40-års krise Petter Wettre gjennomlever. CD’en ”Fountain of Youth” er en lovprisning av, og bønn om, evig ungdom. En gigantisk suite i fire satser som bringer tanken til John Coltranes ”A Love Supreme”, dog uten like religiøse overtoner. Allikevel – det er åpenbart at også Sandefjords store sønn streber mot ekstasen.

Autoritet

Når han ikke alltid kommer dit, kan det paradoksalt nok skyldes Wettres instrumentale dyktighet. For han spiller det uspillelige med slik autoritet at vi glemmer fallhøyden. Samspillet med pianist Erlend Slettevoll er imponerende, og det koker av danske Anders Mogensens trommesett. Men galskapen, slik vi husker den fra McCoy Tyner og Elvin Jones, er her temmet og disiplinert.

Litt grunt og overtydelig

Selvsagt er det urettferdig å trekke slike paralleller, men uttrykket og besetningen tvinger det fram. Best fungerer Petter Wettre kvartett når de leker seg med skeive rytmer. Allikevel kommer høydepunktet til slutt, etter at de har rast fra seg og bygger en tenksom og uendelig vakker hymne som griper. Da blir de plateomslagets verbale utlegninger om ungdomskilden litt grunne og overtydelige, de alminneliggjør stor musikk på en unødvendig måte.

Pur ung gitarist

Få dager etter har 40-årsjubilant Petter Wettre igjen vært i studio og spilt inn nok en CD: Appetite for Structure - da med den pur unge gitarist Kim Johannesen. Et nytt råskinn som kan sin Pat Metheny og leser Wettre-utfordringene som den enkleste ABC. Johannesen er briljant og virtuos som bandlederen, men har ennå et stykke igjen når det kommer til uttrykk i gitartonen, rytmisk variasjon og emosjonelle kontraster. Etter hvert kjenner jeg igjen fraser og licks, og musikken blir til avanserte etyder som ikke berører meg.

Skeive linjer og gøyale temaer

En morsom kontrast oppstår når Petter Wettre bytter uten tenorsaxen med bassklarinett og elektronisk effektmaskin så det nesten låter trekkspill. Det er sprut i lydopptaket, det myldrer av skeive linjer og gøyale temaer, og titlene er absurd morsomme. Som ”Dr. Livingston – I Pressume”, riktignok skrevet med to merkelige feil. Er det også en vits? Da skjønte jeg den ikke.