Ja, for hvor langt vekk fra originaluttrykket kan en svenske ta reggaen før man begynner å mistenke ham for å begå en parodi? Omtrent så langt som Oscar Franzén.
Dancehall
Rytmene er lett gjenkjennelige. De er det nemlig våre svenske reggaefavoritter Ital Skurk som håndterer - sikkert, stilsikkert og med stor autoritet. Da får det heller passere at de gjenbruker store deler av sitt eget repertoar på debutplata til svenskenes nye ”deejay” - Oscar Franzén.
Hans uttrykk, derimot, finnes det knapt nok maken til i reggaens mangefasetterte verden. Dancehall kaller han det selv, men han er langt unna råheten og det maskuline trøkket til stjerner som Beenie Man og Sean Paul, eller for den saks skyld pionerer som Dillinger og U Roy. Oscar Franzén har sin helt egen dancehall style, han. Danshallstil, kaller han den.
Roots
Jeg sitter igjen med spørsmålet: Er Oscar Franzén er på grensen til å latterliggjøre sjangeren han er en del av, eller er dette grensesprengende nyskapende dancehall på svensk, og egentlig uhørt fabelaktig. Svaret klarer jeg ikke å finne, men annerledes er det.
Det største øyeblikket er det kanskje bandet som står for. Backingbandet Ital Skurk står, som sagt, for en god del gjenbruk av eget materiale på skiva, og når de kommer opp med noe helt nytt, så er det likevel som et gjenbruk av orgellyden av The Wailers, rundt 1972. Men hva gjør vel det? Det var derfor vi falt for Ital Skurk da de debuterte for tre år siden.
Sjarm
Som man forstår, det er en tvisynt anmelder som rapporterer om en plate som forvirrer. Bandet bak er solid som alltid, og Oscar Franzén har noen veldig sjarmerende små låter å melde oss, både gjennom tekst og delvis hjelpeløs sang. I Sverige omtales han som begynnelsen på en ny æra for svensk reggae. Mon dét. Men sjarmerende er det!
