Domingo holder for så vidt løpet helt ut. Han gir oss en potent og tøff Tristan helt fra første møte med Isolde, et møte som fører til en stormende - men helt forbudt - forelskelse.
Tristan og Isolde er Wagners erotiske credo - kunstnerisk kraft gjennom ekstrem seksualdrift - og trangen blir maksimal når du ikke kan få dama på vanlig borgerlig vis.
«Tristan og Isolde» Placido Domingo, Nina Stemme, Orch of the Royal Opera House Covent Garden. Dir: Antonio Pappano EMI Classics
For Isolde er lovet bort til Tristans overhode Kong Marke. Eneste utvei ville være å død midt i elskovsakten, som paret synger i 2. akt. Og det er helt avgjørende at Tristan klarer Wagners oppoverkrypende melodikk uten å gi opp på halvveien. Og her viser altså Domingo fortsatt spenst og virilitet.
Mangler erotisk credo
Men det er likevel et men, og det viser seg aller tydeligst i den såkalte vanviddsscenen i 3. akt: En dødelig såret Tristan lengter seg gal etter Isolde - et seksuelt vanvidd som egentlig skal gjennomsyre hele Tristanskikkelsen - og der tror jeg altså ikke på Domingo.
Domingo er sterk og potent på en korrekt måte, men han skal ikke være korrekt, han skal være sinnssyk - i ordets rette betydning. Han skal være sykelig, sinnssykelig rammet av sin egen erotiske drift.
Og selv om han har hjelp av et fenomentalt Covent Garden-orkester, en stolt Nina Stemme som Isolde og dirigenten Antonio Pappano, blir det ikke seksualis delirium med Domingo.
Kulturnytt, NRK P2, 23. september 2005