NRK Meny
Normal

Underholdende og overraskende

Nationaltheatrets oppsetning av Pinocchio er blitt det reneste 70-tallskalas.

Pinocchio
Foto: Erik Aavatsmark/Nationaltheatret

Det er ingen grunn til å savne «Reisen til julestjernen» på Nationaltheatret denne høsten. Pinocchio er barneteater av høy kvalitet, så overraskende og morsomt at vi nesten glemmer det litt kjedelige moralske budskapet.

Slapstick og godlåter

Det skal ikke mer enn fem skuespillere til for å lage fest på Hovedscenen på Nationaltheatret. Denne høsten inviterer regissør Hanne Tømta til 70-tallskalas, slapstick, humor og godlåter i oppsetningen av Pinocchio.

De fleste kjenner Disneys tegnefilm om den lille tredukken som utsettes for livets mange fristelser. Nationaltheatret har tatt utgangspunkt i forfatteren Carlo Collodis roman om den lille tredukken, men nostalgien i låter som «When you wish upon a star» er selvfølgelig også med.

Egne karakterer

I noe som kan ligne en tømmerkoie med brune trevegger og oransjeblomstrete tapet, bor den pensjonerte snekkeren Gepetto. Han ønsker seg en sønn og spikker seg en liten tregutt av en vedkubbe han har fått i avskjedsgave fra jobben.

Rett som det er, blir den lille tredukken levende. Og den som er levende, må lære om rett og galt. Gresshoppen Gunnar får det ærefulle oppdraget av den meget deilige feen, og historien er i gang.

Pinocchio

POLITI: Kim Haugen, Marian Saastad Ottesen og Thorbjørn Harr.

Foto: Erik Aavatsmark/Nationaltheatret

Det er befriende at Nationaltheatret har utviklet egne karakterer i historien, karakterer som får en til å glemme Timmi Gresshoppe og andre vi kjenner fra tegnefilmen.

Gunnar er en sammensatt, morsom og utmerket karakter, ikke så perfekt, men god på bunnen. I det hele tatt utgjør de fire skuespillerne rundt Pinocchio et godt team. Torbjørn Harr, Marian Saastad Ottesen, John Brungot og Kim Haugen går inn og ut av roller, det er lett og lekent. Torbjørn Harr får vist flere sider av sitt komiske talent som både Reven, politi, nerden Rolf og hvalen.

Referanser

Når man legger et stykke til 70-tallet, innbyr det til mange voksenreferanser. Dem er det flust av i denne oppsetningen. Kjente 70-tallslåter har fått ny tekst, og orkesteret er kledd for å gå i ett med veggenes herlig kjente og glorete tapetmønster.

Det musikalske uttrykket er også hentet fra 70-tallet, men med nyskrevne tekster til stykket. Det fungerer fint. Når reven og katten prøver å lokke Pinocchio med seg til Pengeskogen, er det til Dionne Warwicks kjente hit «Do You Know the Way to San Jose». Kostymene er også inspirert av 70-tallet, inkludert feens platåsko og revens lyse slengbukser.

Orkesteret på scenen under forestillingen om Pinocchio

GLORETE: Orkesteret skal gå i ett med tapeten.

Foto: Erik Aavatsmark/Nationaltheatret

Fristelser

Det er ikke lett for Pinocchio å skille mellom rett og galt, plikt og lyst. Pinocchios dannelsesreise består av mange fristelser, de fleste klarer han ikke å si nei til. Til tider går utviklingen hos tredukken vel fort – i ett øyeblikk stiller han spørsmål som ”Hva er en far? Hva er en sønn?”, mens han i neste allerede vet hva skole er, for eksempel, og han vet også at dit vil han ikke.

Det svakeste punktet ved oppsetningen er logikken i Pinocchios utvikling, men det er like mye et dramaturgispørsmål, for Bernhard Arnø gjør uansett en god innsats som tredukke.

Når han klarer å komme seg bort fra Slaraffenland der slemme menn lager dumme gutter om til esler og eselpølser, redder han sin kjærlige og utholdende far fra hvalens buk - og da blir han en ordentlig gutt som belønning. Så noe må Pinocchio ha lært underveis.

Moral

For redningsaksjonen tilgir den nesten guddommelige feen Pinocchio alle strekene han har gjort.

Stykkets underliggende budskap er at det er lurt å gå på skolen, snakke sant, gjøre som foreldrene sier og ikke finne på noe fanteri – men det er jo egentlig et ganske kjedelig budskap, og bare littegrann bedre enn moralen i «Reisen til julestjernen». Men Gunnar Gresshoppe redder det hele inn ved å konkludere med at «det er greit å ha en samvittighet».

Tømta tenker friskt og nytt når hun våger å bytte ut juletradisjonene ved teateret med nye oppsetninger. Historien om Pinocchio er riktignok kjent og kjær, men samtidig ikke noe man forbinder med teateret. Ved å gi det en 70-tallsinnpakning gir hun noe både til voksne og barn, og forestillingen klarer å underholde og overraske både store og små.

Pinocchio, på scenen Thorbjørn Harr, Bernhard Arnø og Marian Saastad Ottesen
Foto: Erik Aavatsmark/Nationaltheatret