NRK Meny
Normal

Ping pong med teskje

Jo Strømgren er best når han ikke prøver alt mulig på en gang.

Jo Strømgren Kompanis danseforestilling «A Dance Tribute to the Art of Football» er legendarisk. Den er spilt over 500 ganger i mer enn 20 land, og den er blitt den største eksportartikkelen i norsk dans.

Etter nesten 15 år prøver kompaniet seg på en oppfølger: Denne gang en hyllest til ping pong.

Nystøyl byline BRUK DENNE

Jo Strømgren

Jo Strømgren står for koreografi, manus, kostymer og rekvisitter i forestillingen «A Dance Tribute to Ping Pong».

Foto: Morten Holm / SCANPIX

Teatral sport

Kanskje er det umulig å ikke bli skuffet for en som likte fotballforestillingen. Men en form for skuffelse sitter uansett igjen etter endt forestilling.

At både Strømgren og hans kompani har utviklet seg i løpet av 15 år, er en selvfølge. Det er viktig å ha med seg at fotball og ping pong er to forskjellige idrettsgrener, der fotballen nok er den mest teatrale av de to.

Der fotball er spekket av følelser, utbrudd, fysisk aktivitet til det utmattende, gleder og sorger, er ping pongen i større grad rettet mot intellektet.

Fotball er lagspill, ping pong er enkeltprestasjoner.

Puslespill

Derfor handler Strømgrens forestilling om filosofi, om livsstil og om mat for tanken – eller det vi tror er mat for tanken. Derfor dukker det en ping pong-coach opp i form av en dukke, han veileder kompaniet til store sannheter innen ping pong og andre store spørsmål.

Eller: Det er det han sier at han gjør.

I «A Dance Tribute to Ping Pong» kritiserer Jo Strømgren Kompani livsstilsguruer som tjener fett på å dikte opp sannheter, rettesnorer og retninger for livet for andre, samtidig som kompaniet kritiserer oss andre ikke-guruer for å være en del av dette likevel når vi designer vår egen tro, livsholdning og livsfilosofi – en slags plukk-og-miks-holdning til livssyn, verdier og verden.

Som ping pong-guruen plukker vi og setter sammen de bitene vi liker best til det vi tror er et puslespill som kan åpenbare noe for oss når alle brikkene er på plass. Strømgrenkompaniet stiller guruen og denne tankegangen til spott og spe.

Overtydelig

Men det er også stort sett det de gjør. Fra første stund er budskap og tematikk klare. Det gjør forestillingen overtydelig og lite spennende. Dessverre.

Om Jo Strømgren hadde kuttet ut guruen og all tale (guruen snakker asiatiskklingende engelsk spilt inn på forhånd), kunne dette blitt en forestilling der han kunne sagt det samme – og mye mer – med andre virkemidler.

Den engelsktalende guruen lukker forestillingen mer enn han åpner den.

Ved å gå fra kaudervelsk (tullespråk, noe Strømgren er kjent for å bruke mye av) til en slags tulle-engelsk, snevrer Strømgren universet inn. Og ved å gi lyd- og sceneplass til dukken, skyver han dansen til side, og det er dansen som er dette kompaniets styrke.

Anmeldelsen fortsetter under traileren:

Inn med teskje

Som koreograf briljerer Jo Strømgren i det usagte, i det overraskende, han er blant landets beste i underliggjøring, det er det som gjør oppsetningene hans spennende. Derfor er det synd at han velger å gi dette mindre plass i denne forestillingen.

Trolig har det ikke med publikumsvennlighet å gjøre, snarere med et ønske om fornying. Når danserne først slippes til, fascinerer de med bruk av ping pong-utstyr, de gjør en mengde fine løft, de er – som alltid – morsomme.

Og lyssettingen er strålende – scenen lyses opp av rektangulære felt som flyttes – felt med samme form som ping pong-bord. Enkelt, effektfullt og fint.

Forestillingen har noen glitrende scener: Perlen blant dem er lysende ping pong-baller i formasjon over en mørk scene. Der er Strømgren på sitt mest interessante – der og når han lar danserne spille ut sider ved sporten – ved ping pongens vesen, kan man kanskje si.

Jo mindre Strømgren forklarer for publikum, jo mer interessante blir verkene hans. Dessverre får publikum det inn med teskje denne gangen.

LES OGSÅ:

«A Dance Tribute to Ping Pong»

Fra «A Dance Tribute to Ping Pong».

Foto: Knut Bry

Kulturstrøm