NRK Meny
Normal

Peter Pan

Den nye familiemusikalen om Peter Pan er frodig og underholdende. Men den mangler original og fengende musikk, sier Musikkredaksjonens anmelder.

Peter og Wendy flyr
Foto: Fin Serck-Hanssen

Teodor Janson har bearbeidet og regissert historien om Peter Pan, en verdenssuksess som startet i London for hundre år siden.

I 1904 var det premiere på skuespillet, og i de følgende årene utga James Matthew Barrie flere romaner. Teodor Janson forteller historien med stigende intensitet og i en frodig scenografi.

Sjørøvere og krokodille og sanktbernhardshund og fektekamper skaper fengende og passe skummel underholdning. Og det er en god del vittigheter i replikkene slik at de voksne også får noe å bite i.

Sigve Bøes sjørøver med umiskjennelig Stavangerdialekt er blant de parodiske blinkskuddene sammen med Svein Roger Karlsens buldrende Kaptein Krok. Publikum lar seg ikke be to ganger om å hisse på den stygge sjørøveren og å rope ”Eg trur på fear” for å frelse Tingeling.

 

Dei tapte gutana

Dei tapte gutane

Foto: Fin Serck-Hanssen

Savn

Det store savnet i forestillingen er sanger som går lenger enn effektiv teatermusikk. Svenn Erik Kristoffersen har de siste årene arbeidet mest med å lede framførelsen av andres musikk. Nå har han også sluppet til som komponist av i alt ca. femten sanger og ytterligere ledsagende musikk.

Det betyr at musikken preger hele oppsetningen som en musikal selv om Det Norske Teatret selv ikke uttrykkelig bruker denne betegnelsen. Det er flott at teatret våger å satse på nykomponert norsk musikk slik som det nå har gjort med en serie norske forestillinger.

Hardtslående

Men ingen av de femten sangene har en original og melodisk kvalitet, som gjør dem til fengende høydepunkter i forestillingen.

Kristoffersens sanger er uten den gode musikals sangbare melodier, men rytmisk og klanglig variert teatermusikk, hardtslående framført av et åttemanns orkester.

Magi

Ingen skulle tro at Frank Kjosås er tjueseks år gammel når han spiller den tidløse, evig barnslige Peter Pan. Rundt seg har han en mengde flinke barn og voksne, og alle synger og danser brukbart uten at det akkurat gnistrer. Det tekniske omkring flyvningen på scenen fungerer overbevisende, og det trekkes i snorer bak scenen så det fyker oppover og bortover.

Det er øyeblikk av magi når alt åpner seg og Peter og hans venner svever ut i universet. Og det er poesi når eventyrfigurene lengter etter spontan nærhet og kjærlighet- som mennesker. For det er dypest sett det det handler om, å beholde barnets lekenhet også som voksen.

 

Sjørøvere

Svein Roger Karlsen som Kaptein Krok sammen med sin Smisk fra Stavanger, Sigve Bøe

Foto: Fin Serck-Hanssen

Panfløyte

Det er pussig at det for øvrig fyldige programheftet bare forklarer hvorfor hovedpersonen heter Peter, men ikke hvorfor han heter Pan. Forfatteren Barrie grep tilbake til den greske historien om skogguden Pan, og den engelske Pan er like evig ung og udødelig som sin greske stamfader.

Barrie skapte en litt annerledes Pan som en flyvende supermann . Men det gir perspektiv til historien hvordan den aller første greske Pan var ensom og skapte panisk angst og panikk og spilte på panfløyte i skogen - i sin lengsel etter kjærlighet.