Var det en løsning eller en advarsel? Tomas sto foran pissoaret på puben og stirret på den lille hvite boksen med desinfiserende væske. RENTOKIL. Rent & kill.
- Harru en chæmel, kompis?
Mannen ved siden av luktet vondt og hadde en ånde som var hakket verre. Det var en av byens mer kjente advokater. Dritings. Tomas fisket fram en sigarett og gikk ut til nok en øl. Der gravde han seg ned i tanker om ekteskapet, jobben og om Nils. Særlig om Nils. Vennen. Den tidligere kollegaen som nå var blitt sjefen hans. Lystelige tanker var det ikke.
- Tomas? Kollegaene fra kontoret vekket ham opp.
- Skål! Tre halvlitere ble strukket fram mot Tomas og ventet på et klink.
Karin Åmot og Beate Arnesen Lydt hadde bevilget seg ettermiddagsfri for å planlegge det forestående barneselskapet. Men pensjonistparet på nabobordet kunne ikke unngå å se en kvinne med langt blondt hår stramt tilbaketrukket og tårer som rant i strie strømmer.
- Jeg vet det vil ta livet av Nils om han får vite om dette, hikstet Karin. Men jeg kan ikke slutte. Det er som om jeg er avhengig både av Hugo og spenningen. Det er mitt luftehull. Jeg må ha det. Jeg bare må.
Beate klarte ikke holde smilet tilbake. Karin var like teatralsk som melkereklamen.
- Men ærlig talt, du vet like godt som meg at utroskap har en årsak. Dette handler ikke om å kutte ut Hugo. Det handler om at du og Nils må gjøre noe med ekteskapet før det er for sent. Det er dere som må finne opp spenning og tenning.
- Jeg vet. Jeg vet. Karin tørket tårer med lysegrønn serviett og rettet seg opp. Rank i ordets rette betydning. Høy og tynn, en som lett kan knekke. Ustø. Nei, Karin var ingen sterk kvinne, tenke Beate. Dette vil aldri ende godt.
Nils Åmot ville ikke bli med kollegene ut etter jobb. Han unnskyldte seg med forberedelsene til morgendagens plenumsmøte på sosialkontoret. Kjente han dem rett ville de egentlig være ham foruten slik at de fikk gjøre sine egne forberedelser til møtet.
Han visste at stillingen som sosialsjef snart ville bli lyst ledig. Han betraktet seg som en soleklar kandidat hvis det ble et internt opprykk. Han brukte mye tid bak lukket kontordør for å studere stillingsinstruksen og ansvarsområdene. Men han snakket ikke til noen om dette. Ikke en gang til Tomas. Han følte seg usikker på ham. Det lå noe i luften mellom dem. Han hadde merket det under søndagsmiddagen for noen dager siden.
Sjalusi, tenkte Nils. De hadde vært kolleger i et par år, og begge hadde søkt på avdelingslederjobben som Nils hadde kapret. Sjalu og usikker på seg selv. Men en utro kone. Et vaklende ekteskap. Han var også ukonsentrert i jobben. Thomas hadde innvilget noen ekstraordinære utbetalinger uten å konferere med Nils.
- Men du tror ikke Tomas vil komme til å plumpe ut med dette overfor Nils? Karin var på vei inn i Mercedesen.
- Absolutt ikke. Tomas vil ikke finne på noe slikt. Beate speidet etter bussen. De er venner, og nettopp derfor vil ikke Tomas ham noe vondt. Et ord om ditt forhold til Hugo vil smerte.
- Jeg er ikke sikker på om de er like gode venner lenger. Jeg merket noe mellom dem sist søndag, noe anstrengt. De var litt aggressive mot hverandre.
- Det hører med. Mannfolka skal alltid konkurrere med hverandre. Også venner. De er bare sånn. Beate fikk øye på bussen, vinket farvel til Karin og småløp mot holdeplassen.
Tomas fortsatte å drikke øl. Han merket ikke de megetsigende blikkene kollegaene sendte ham da de brøt opp. Han satt taus og nedsunket i grubleriene. Han følte seg mer og mer mislykket for hver ny halvliter.
- En chæmel, kompis?
Der var han igjen. Advokaten. Tomas klarte ikke huske hva han het. Han dyttet Marlboro-pakken bort mot ham.
- Forsyn deg.
- Jøss, takk som byr. Jeg heter forresten Daniel. Han rakte fram hånda. En slank, brun hånd med en hvit ring rundt håndleddet etter en klokke.
Tomas skvatt i stolen.
- Daniel? Vel, jeg…
- Daniel Voll. Advokat. Men uten møterett for de høyeste, sa han med et skjevt humørløst smil.
- Tomas heter jeg. Tomas Berg. Jeg er, jeg er, eh,..
- Du er ute på byen. Akkurat som jeg. Kan jeg sitte ned?
Tomas vinket ham ned i en stol. Tankene fløy i alle himmelretninger. Han forsøkte ta seg sammen.
- Skilt, skjønner du. Jævlig skilt, også. Kjerringa tok både bil og hus og unger og mesteparten av inntekten. Jeg fikk hytta. Jeg bor på hytta. Og jeg har solgt Rolexen.
Som fortjent, tenke Tomas. Som fortjent. Han følte seg med ett mye bedre.
- Det er strafferett du holder på med?
- Jøsses ja. Kjeltringer av alle slag. Jeg kjenner de fleste av dem. Greie gutter egentlig. Men litt for ivrig etter raske penger og smekre biler.
Tomas stirret på Daniel Voll. Sikkert en ganske ok fyr, egentlig. Men nå var han dratt i ansiktet og hadde bæreposer under øynene.
- Si meg, fortsatte han, du kan ikke tenke deg å forstrekke meg med noe cash? Jeg har gått fra kredittkortet og det er litt for tidlig å ta kvelden. En plan begynte å ta form i hodet på Tomas. En virkelig genial plan.
- Jeg spanderer. Du vil kanskje ha noe å spise?
Skrevet av
Per Bangsund