Henrik Ibsen skrev Peer Gynt som et dramatisk dikt i 1867 og tvilte på om det lot seg oppføre på en teaterscene. Men sjefen for Christiania Theater overtalte ham til å forsøke:
- Han forsikret meg, at såfremt hans intesnsjon følges, vil stykket bli et yndet folke- og kassastykke, skrev Ibsen selv om saken.
HENRIK IBSEN (Foto: Scanpix/Arkiv)
Ibsen ville ha med seg Edvard Grieg, som var i gang med en opera sammen med Bjørnstjerne Bjørnson. I et brev 1. oktober 1874 forsøker Grieg å rettferdiggjøre overfor en sannsynligvis nokså hissig Bjørnson at han har hoppet av operaen - som det aldri ble noe av - og gitt seg i kast med Peer Gynt:
- Du tror vel ikke, det er frivillig valgt fra min side! Jeg ble oppfordret av Ibsen på foråret og steilet naturligvis over å skulle sette musikk til det mest umusikalske av alle sujetter, men jeg tenkte på de 200 (speciedaler), på reisen, og brakte offeret. Det hele hviler som en mare på meg, skriver Grieg til Bjørnson.
Forferdelig umedgjørlig
I september 1874 klaget Grieg sin nød til sin venn Frants Beyer:
- Det er et forferdelig umedgjørlig emne, og så har jeg gjort noe til Dovregubbens Hall, som jeg bokstavelig talt ikke kan tåle å høre på, således klinger det av kukaker, norsknorskhet og segselvnorskhet! Men jeg venter meg også at ironien skal kunne føles. Især når Peer Gynt baketter imot sin vilke nødsages til å si: «Både dansen og spillet var katten klore meg riktig pent».
EDVARD GRIEG: Gjorde «Peer Gynt» til et nasjonalmonument.
Nei. Ironien slår ikke gjennom. «Dovregubbens hall» er et vellukket konsertnummer. Man kan si det slik: Edvard Grieg tok hevn. Han komponerte musikk så enkel og varlm, følelsesladet og populær i beste forstand at den bidro til å skaffe ham selv verdensry .Han samlet scenemusikken i to Peer Gynt-suiter. Ute i verden er det trolig like mange som forbinder «Peer Gynt» med Griegs musikk som med Ibsens tekst.
Men fremfor alt satte Grieg sitt preg på vår oppfatning av stykket og skikkelsene - den lengtende, vakker syngende Solveig, den stemningsfullt døende Åse, en yndig dansende Anitra og festlige troll.
Publikum kom til å elske det som den danske kritikeren Frederik Schyberg kalte "den kåpe av stemning" som Griegs musikk kastet over «Ibsens håårde og beske skildring av løgneren, egoisten og selvbedrageren Peer».
Villskapen og viddet manglet i musikken. Det var for mye av den. Den bidro til å tegne Peer vakkert. Han ble en norsk helt til bruks i nasjonsbyggingen, - en sjarmerende, flott kar i fillete knebukser, et godt hjerte i et uregjerlig sinn. Mange teateroppsetninger av Peer Gynt slitten med Åses død i tredje handling - der den viltre Peer bruker sin fantasi til å forsone seg med sin mor og hjelpe henne til en varm og god død.
Peer Gynt ble et rituale, det norske nummeret, der stjerneskuespillere sikret seg plass i tradisjonen: Det er slik det skal gjøres....
Å kvitte seg med Grieg
Da Hans Jacob Nilsen brøt med denne tradisjonen i sin berømte og omstridte antiromantiske oppsetning på nynorsk i 1948, var han først og fremst ute etter å bli kvitt Edvard Griegs musikk.
Han skrev til Harald Sæverud 24. februar 1947 at den «er rivende gal. Vi ser her et enestående eksempel på at musikken har vært så sterk i seg selv at den har oppnådd å vri hele meningen i et skuespill om. Nå vil jeg altså prøve å sette opp Peer Gynt slik at Ibsens mening med stykket kommer frem. Det er såvidt jeg kan forstå en oppgave som bare ligger og venter på å bli løst.»
Edvard Griegs musikk skapte og medvirket altså til å sementere en tradisjon - solid, festlig, urokkelig - uten spontanitet, uten det ummedlebare, det rå, erotiske, uvørne og viltre. Og denne tradisjonen ga IBsens verk et velsignet overtrekk av trygghet - ikke i utakt med et samfunn som også ønsket stabilitet og styrking av den nasjonale selvfølelsen.
Det er altså tilsynelatende Edvard Griegs skyld at Peer Gynt er blitt et tannløst nasjonalmonument, der publikum nikker seg tilfreds avgårde fra den ene trygge sitatet til det andre og insisterer på at slik skal det være?
Vel. Om det strides de lærde den dag i dag.
Radiomusikken
I Radioteatrets oppsetning av Peer Gynt fra 1996, er det komponist Åsmund Feidje som har stått for musikken, helt i tråd med produksjonens ønsker om hva stykket skal formidle: Den rå Peer, den erotiske Peer, den ustoppelig, egoistiske og delvis tankeløse Peer. Radioteatrets Peer.
Hør det!
Tredje del av vår Peer Gynt kan du høre i Radioteatret førstkommende søndag klokken 15.03 - eller mandag klokken 19.30. I P2.
Peer Gynt
Av Henrik Ibsen
Regi: Steinar Berthelsen
Produsent/bearbeidelse: Carl Henrik Grøndahl
Musikk: Åsmund Feidje
Medvirkende: Per Christian Ellefsen, Anne Krigsvoll, Gisken Armand, Bjarte Hjelmeland m.fl.