Høyt og lavt med Peer Gynt

Det mest spennende med Oslo Nyes oppsetning av Peer Gynt, er at vi vandrer med ham fra stasjon til stasjon. Peer glemmer vi lett, men vandringen, den husker vi.

Peer Gynt på Oslo Nye
Foto: Tine Poppe/Oslo Nye

Når Peer Gynt-ringreven Svein Sturla Hungnes har regi på nettopp dette stykket på Oslo Nye, vet han at han må ta grep. Det har han også gjort, og de grepene både overrasker og gleder.

Begrensningenes muligheter

Oslo Nye Centralteatret er Oslos eldste teaterbygg, og teateret har på mange måter vokst seg ut av hovedscenen. Flere av oppsetningene de siste årene har båret preg av en noe trang scene, og når selveste Peer Gynt skal herje teateret, trengs det å tenke nytt.

Det har teateret gjort. De har sett mulighetene begrensningene byr på, og resultatet er blitt en spennende teatervandring der vandringen i seg selv nesten blir viktigere enn hovedpersonen.

Urban Peer

Publikum møter opp i foajeen, som for anledningen er pyntet med norgesreklame. Vi er turister på vei til en guidet tur i dette vakre landet, men før turen rekker å starte, er Peer der og forsøker å rappe penger fra mor Aase (en av guidene).

Så baller det på seg, guideturen glemmer vi, nå er det Peer vi følger etter. Det er en urban Peer Gynt vi møter, en nonchalant livsnyter, en drukkenbolt og en pikenes jens kledd i rutete skjorte, dongeribukser og joggesko. En ganske overfladisk fyr, bortsett fra når det kommer til Solveig, som for anledningen er ikledd maske. Hun er en mystisk figur som smyger seg rundt høyt og lavt i teateret, og Peer, som forhekset, følger etter.

Spennende vandring

Det er spennende å se teaterbygget på denne måten. Ingen ting skal være uprøvd: Publikum blir bryllupsgjester og tause vitner på mor Aases dødsleie, vi er med inn i Dovregubbens hall og er gjester i et talkshow der Peer Gynt er hovedgjesten og Anitra en god nummer to.

Vi går gjennom trange ganger, vi sitter på scenen, vi er i kjelleren og vi er utendørs. Det er en god måte å oppleve stykket på. Det gjør publikum mer skjerpet og mer deltakende i det som skjer. Når vandringen er ett av premissene for stykket, lar publikum seg villig lede rundt.

Peer Gynt på Oslo Nye

PEER sammen med Mor Aase.

Foto: Tine Poppe / Oslo Nye

God Dovregubbe

Det sier seg selv at i løpet av en to timer lang forestilling inkludert pause og vandring kan ikke hele Peer Gynt-stykkets mange karakterer og lag avdekkes.

Vi blir presentert for situasjoner på hver stopp, alle kjente scener fra stykket. De som kjenner stykket fra før, er nok de som får mest ut av det, for mellomleddene forsvinner. Men publikum sitter likevel igjen med hovedtrekkene av Peers liv og reise.

En av de beste scenene er i Dovregubbens hall, som for anledningen er en spaklinikk der man også får utført skjønnhetsoperasjoner. Geir Kvarme er Dovregubben, en rolle han er fabelaktig i. Også som Knappestøperen er han solid, han er ikke for mye, men heller ikke for lite. I et stykke der Peer enten er drukken og glad eller dypt fortvilet, gjør balanserte roller godt.

Uunnværlige studenter

32 studenter fra NISS (Nordisk Institutt for Scene og Studio) setter også sitt preg på stykket. De er statister uten mange replikker, men er samtidig uunnværlige og gjør mye for stemningen både i Dovregubbens hall og i sluttscenen.

Det blir vandringen en husker best fra denne oppsetningen. Det er en morsom og til tider forfriskende versjon av Peer Gynt, men samtidig tenderer den mot det vulgære. Men å utforske teaterbygget slik de velger å gjøre på Oslo Nye denne høsten, det bør absolutt gjøres igjen.

Peer Gynt på Oslo Nye

PEER hos Dovregubben.

Foto: Tine Poppe/Oslo Nye