”En bøtte med lyyyyyyyys” skriker han i kjent atonal stil. Ole Paus’ nyeste singel referer til to jenter på halvannet og to og et halvt år som har høyeste prioritet i 57-åringens liv akkurat nå.
- Det er helt utrolig! Jeg har hatt barn før, men guttene mine er jo store nå. Å få denne muligheten så sent i livet er en ren gave.
- Var det planlagt?
Paus og kona Benedicte er for tiden småbarnsforeldre. Foto: Ørn E. Borgen, Scanpix.
- Om vi fikk barn med vilje, liksom? Ja, dette er ønskede barn.
- Hva med alderen din, da?
- Jeg tror jeg er en bedre pappa nå. Jeg er ferdig med de dummeste rundene i mitt eget liv, og behovet for å lykkes i utvendige ting er ikke like fremherskende lenger.
De svakes form
Ole Paus er stadig i forandring. I 2004 sverger han til poesien. Det bærer den nye plata preg av. Senere i høst gir han ut en diktsamling. Men har den gamle satirikeren sluttet å kvesse brodden? Han har i hvert fall mistet troen på formen.
- Satiren har tradisjonelt vært den svakeste sin mulighet til å forsvare seg mot overmakten. I dag synes jeg det har blitt overmaktens måte å mobbe de svake på. Jeg synes dagens satire styrer mye av dagsorden. Norske satirikere er ingen underdog-gruppe lenger. De sitter som statsansatte i NRK eller TV2 eller som restauranteiere på smuget og er tungt representert.
Trikkedrapet
Paus vil ikke ut med hvem han konkret sikter til, men konstaterer forsiktig at han har meldt seg litt ut – poesien kan nemlig utfordre den også. Slik som tredjesporet på det nye albumet, ”Mannen i Parken”.
- Foranledningen var den forferdelige drapsaken på Bislett hvor en somalier gikk av skaftet inne i trikken og drepte et menneske og skadet mange. Etterpå blir det kjent hvordan han har levd, at han har bodd i parken utenfor Botanisk Museum, at han har vært syk og er det fremdeles, og at han er en tikkende bombe med en historie som ingen har brydd seg om å høre. Så tenker jeg på alle de andre tikkende bombene som går rundt her i landet. Vi må beskytte oss mot dem, men de er der og de har krav på å bli sett. De MÅ bli sett. De er jo produkter av en manglende innvandringspolitikk, og med det mener jeg ikke at de ikke skal ha adgang til Norge, tvert imot. Jeg mener at vi skal ta imot dem, men at vi må vite at de kommer med sin historie og at den ofte er så forferdelig at vi ikke har forutsetninger for å skjønne den.
Ole Paus svarer når han blir spurt, men pakker ikke lenger budskapet inn i humor og artige bemerkninger. Det kommer rett fra hjertet i disse dager.