Parissyndromet

Heidi Furre skriver i sin debutroman om forventninger, skuffelse og ungdommelig mot. Og om Paris. Hun gjør det på en måte som berører leseren.

Parissyndromet

Heidi Furres debutbok berører leserne, mener NRKs anmelder.

Foto: Flamme forlag

For andre gang i år sitter jeg og har lest en bok fra et ungt menneske, om en person, akkurat like ung, og registrerer at jeg er berørt. Av noe vesentlig – noe som er direkte knyttet til forfatterens og hovedpersonens ungdom. Første gang var tidlig i januar, med Linn Strømsborgs roman «Furuset». (Se link nederst). Andre gang er nå, med Heidi Furres debutbok «Parissyndromet». (At det kanskje ikke er tilfeldig at begge bøker er kommet på samme forlag, får vi snakke om i en annen sammenheng).

Store ting

Det er lett å bli satt ut i vår tid; det unge menneskets forventninger til det livet som skal komme etter barndom og ungdomstid er – eller; skal være – så svære. Mens vi andre, samfunnet, forventer så mye lykke av den som skal legge ut. Mulighetene, mulighetene! De er så mange og store.

Fransk

Vår hovedperson befinner seg i første halvdel av tjueårene. Akkurat hva hun har gjort i Oslo før hun reiser sin vei, er ikke alldeles klart – men det faktum at han mistet interessen for henne, er én viktig årsak til en uro som utløser Reisen. Til at hun kvitter seg med alt unødig, pakker det hun vil ha med seg i to kofferter, sier ha det til alle og sin beste venninne og reiser. Til Paris, for et år. Mest definerte plan, kanskje den eneste, er å lære fransk.

Parissyndrom?

Så hva har Heidi Furres hovedperson med parissyndromet å gjøre? Dette syndromet som, hvis det ikke er en urban myte, rammer japanske turister som kommer til Paris og blir grunnleggende skuffet over at byen ikke er det de trodde, det som også fører til at den japanske ambassaden i byen opprettholder en døgnåpen telefonlinje for de fortvilte og sender et tjuetall av dem hjem hvert år – rammet av syndromet. Det dreier seg om forventninger, altså. Men har jenta i Paris mange av dem? Forventninger? Utover å skape seg et annet liv? Hvilket ikke er så lite, når en tenker etter.

Vennskap i den store byen

Det hender ikke så mye i denne fortellingen, den er rett og slett ganske stillestående, i en hverdagslig forstand, der jenta tråkker og går rundt i Paris, ser på det man skal se på, kjører metro, sliter med fransken, får jobb som barnevakt for en amerikansk familie. Og aller mest; får noen nye venner, nære venner – til og med franske. Og japanske.
Vennskapene blir bærebjelken i denne jentas utsatte liv i fremmed by. Hennes evne til å få venner, ikke minst til å være venn, redder henne fra å fortvile helt, fra angstanfall, til å holde fast. Det slår meg at denne fortellingen om jenta i Paris er noe av de finere jeg har lest om vennskap på en stund. Og dét; mellom jenter! Ikke den versjonen vi oftest møter mellom permer.

Språk og formulering

Forfatter Heidi Furre

Heidi Furre skriver ikke bare en lett og ukunstlet nynorsk, hun behersker stemninger, følelse og tilstedeværelse på en måte som ikke merkes, og som nettopp derfor oppleves, mener NRKs anmelder.

Foto: Flamme forlag

At dette fungerer godt, har utvilsomt noe med språk å gjøre. Heidi Furre skriver ikke bare en lett og ukunstlet nynorsk, hun behersker stemninger, følelse og tilstedeværelse på en måte som ikke merkes, og som nettopp derfor oppleves. Teksten appellerer ofte visuelt, i klare bilder. At forfatteren også jobber som fotograf, kan ha noe med saken å gjøre. Evnen til å formulere klare og slående setninger er betydelig – det være seg tristesser om tapt kjærlighet eller tanker om menneskelig eksistens i den helt store sammenhengen. En favorittpassasje fant jeg helt i starten. Det er slutt med ham, hun har bestemt seg til å reise og tenker på alt de kunne gjort, ranet bank eller drukket kaffe, for eksempel. Så: «Du kunne fått den globusen eg kjøpte til bursdagen din. Eg gav den til Fretex. Eg ville ikkje gi heile verda til ein som ikkje ville ha meg».

Lese med oppmerksomhet

Det er, som sagt før, skrevet slike «overgangsromaner» i hopetall og det vil bli skrevet fler. Vi skal lese dem med oppmerksomhet – de sier ofte noe lurt om verden der og da, og menneskene omkring oss.

Heidi Furres «Parissyndromet» er med andre ord en debutroman av det slaget som skaper forventninger. Også fordi det er en fin roman om byen, det forunderlige stedet, Paris.

Les anmeldelsen av Linn Strømsborgs "Furuset" her

Kulturstrøm

  • Unikt gullfunn i Bergen

    Arkeologer har gjort et spesielt gullfunn på Espeland i Arna før helgen. Under arbeidet med ny E16 ble det funnet en stor gullgjenstand på 156 gram som viser seg å være fra eldre jernalder (mellom 200-400 e.Kr).

    Gullringer avbildet med blå bakgrunn
    Foto: Universitetet i Bergen