Gus vanSant fikk pris i Cannes for ”Paranoid Park”. Den har vært på en rekke festivaler siden, blant annet i Bergen. Den er jålete intellektualiserende. Vi ser kvalitetene, men de kjeder oss.
Kunstvideo uten ende
”Paranoid Park” er en finkulturell betraktning av folkelighet. Filmen handler om rullebrett og subkultur, men er formulert for mer sterile målgrupper.
Den ser ut som en kunstvideo uten ende. Noen sekvenser går så langsomt at det som skal være dveling,kjennes som nøling. Eksklusiviteten i filmspråketprovoserer meg, for den er ekskluderende.
Musikken er iørefallende. Mye av den er melodier fra filmhistoriens mest romantiske øyeblikk. Men jeg er redd detet et poeng bare for folk somhar sett mye film før.
Forelskelse og rullebrett
En historie om ung forelskelse går som en tynn tråd gjennomhandlingen. Ellers er hovedsaken at de unge menneskene i Portland, Oregon ikke ser mening i annet enn å rulle på brett i byparken, Paranoid Park, og i stasjonsområdet.De sentrale unge skuespillerne er forresten ikke overbevisende som skatere.
En sikkerhetsvakt blir drept på toglinjen gjennom byen. Det kan tenkes at en av skaterne har et ansvar. Det er i hvert fall en hendelse som bør angå gruppen. Filmen skal vise ungdommenes følelseskulde i møtetmed slike hendelser og alvorlig kriminalitet generelt. Men filmen holder kjølig distanse selv.Det angivelig innsiktsfulle engasjementet er teoretisk og kunstneriski min opplevelse.
Gus Van Sant er en 56-årig amerikansk filmskaper med synlig europeisk arv. Han har fått priser og nominasjoner for nesten alt han har laget.”Elephant” ble tildeltGullpalmen og regiprisen i Cannes, ”Paranoid Park” fikk jubileumsprisen i forbindelse med Cannes 60 års markering. Andre høydepunkt er ”Den enestående Will Hunting”,”Even Cowgirls Get the Blues” og “Noe å dø for”.
Han er en spesiell filmskaper, men han var litt mindre spesiell da han var yngre.