På era platser

Anna Hallberg

på era platser

Albert Bonniers förlag 2004

Nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2005

Men hos Hallberg likner resultatet, den nominerte diktsamlingen, en lekeplass hvor noen forsøker å ødelegge apparatene uten helt å lykkes.

Språket slått i stykker

”På era platser”, tilsvarer på norsk ”innta plassene”. Altså en slags oppfordring til å starte et løp, en eller annen form for idrett. Omslaget på samlingen viser med vakre, enkle streker en lekeplass: en huske, en sandkasse og en søppelbøtte.

Men språket inni boka er ikke like enkelt. Det er ofte oppbrutt, istykkerslått og limt sammen igjen, til det ugjenkjennelige.

Renner ut i søpla?

Boka er ganske tjukk til å være diktsamling. Nesten hundre sider, med mye tekst på mange av sidene. De første ti består av dikt med åtte linjer på hver side, der hver linje er et konkret, muntlig og enkelt, men ganske uforståelig utsagn i sammenhengen: For eksempel: ”Det vet jag inte.” eller ”Oj, så tokigt!”.

Så følger en 30 sider lang sekvens med utstrakt bruk av oppkuttings- og nedlimings-strategier av ymse slag. Et sted ser det ut som om alle ordene har rast sammen og holder på å skli ut av siden. Søppelbøtta på omslaget virker som en nærliggende løsning å samle det oppi.

Best på gølvet

De siste 50 sidene er best. De gir en klarere, morsommere og enklere refleksjon over ulike former for gulv, rett og slett. Anna Hallberg er slik sett konsekvent. Det meste i ”på era platser” graviterer mot noe konkret, noe fysisk avklart og avgrenset, slik at det er logisk å ende på gølvet, så å si. Også dette likner 1960-tallets program om ikke å gi kaffekjelen vinger, men heller bruke den som – kaffekjele.

Tar meg ikke med i bevegelsen

Opplever jeg dette som nytt og friskt og tilstrekkelig godt til å hamle opp med konkurrentene til Nordisk Råds litteraturpris? Nei, det kan jeg nok ikke si. Men jeg skal innrømme at det kanskje skyldes det at jeg ikke i tilstrekkelig grad erfarer hva i det svenske språket Anna Hallberg bryter mot, eller hva hun forsøker å bryte ned.

I det norske tidskriftet LUJ, som virker beslektet med Hallbergs prosjekt, aner jeg en slags logikk innimellom den produktivt ødeleggende poetiske virksomheten. I LUJ blir jeg med inn i bevegelsen som destruerer og skaper nytt.

I ”på era platser” ble jeg stående utenfor, som en idrettsmann som aldri starter, eller kanskje enda mer som en tilskuer som kom for sent. Løpet var allerede over, og jeg fikk mest av alt med meg applausen, det vil si nominasjonen til Nordisk Råds litteraturpris.