Anmeldt av Leif Gjerstad.
Bob Dylan har for vane å leke med sine sanger til det nærmest uigjenkjennelige. Derfor overrasket han Roskilde-publikummet fredag med å framføre sangene slik at gjetninger ble unødvendige. Det var lett å identifisere låtene, selv om han også denne gangen ga dem nye og ofte nokså forskjellige drakter.
Mer overraskende var det kanskje at han nesten utelukkende fokuserte på 1960-tallet, fra starten med ”Maggie’s Farm” og ”The Times They Are A-Changin’” til ”Like A Rolling Stone” og ”All Along The Watchtower” halvannen time seinere.
Litt uinspirert
Så langt, alt vel. Men det var ikke alltid de nye draktene passet, og Dylan selv syntes til tider uinteressert i hvordan de tok seg ut. Parkert bak pianoet slentret han seg videre fra låt til låt, uten større temperatur og uten det minste forsøk på å prøve å kommunisere med publikum utover det låtene klarte på egen hånd.
Og det klarte de altså bare delvis. For mens ”This Wheel’s On Fire” effektivt tøyde sine egne, seige grenser, ble ”Positively 4th Street så snill i formen at den bitende sarkasmen og bitterheten som originalen byr på, helt forsvant. Mens de aller fleste låtene hovedsakelig vekslet mellom et bluesy arrangement, strait rock eller litt countryflørt.
Gitaren i garderoben
På sitt beste til dels veldig bra, men altfor ofte altså noe uinspirert. Og for stemningen hjelper det heller ikke at Dylan nå utelukkende spiller keyboards og munspill. Gitaren fikk ligge i garderoben, og dermed plasserer Dylan seg selv litt mer på sidelinjen i bandet, og frontfiguren som kan gi låtene ekstra nerve er borte vekk.
Blant høydepunktene var ellers en sugende versjon av ”Masters of War”, drøyt halvveis i settet, og med den ante vi konturene av at det kanskje ville tenne til mot slutten og likevel bli en veldig hyggelig kveld.
Og da han som første ekstranummer leverte en sterk versjon av ”Like A Rolling Stone” var det lett å svare ”great” på hans spørsmål ”how does it feel?”. Men karakteristisk for kvelden, hadde vi knapt rukket å svare great, før han satte punktum med en alt annet enn overbevisende versjon av ”All Along The Watchtower”.