NRK Meny
Normal

Stilstudie i thrillersjangeren

«På den onde dag» er en klassisk thriller i skuffen for internasjonal politikk. Den har et drøyt ti-år på baken, men holder like fullt mye vann.

Peter Temple

Peter Temple har ikke hastverk med å trykke ut av seg romaner. Det har gått fire år siden originalutgaven av «Sannhet» kom, uten at noe nytt er på den umiddelbare beddingen. Dermed har det norske forlaget hans både tid og rom til å gi ut eldre ting. I fjor kom «Stjerneskudd», opprinnelig fra 1999. Denne våren får vi altså «På den onde dag» som først kom i 2002. Og; det er helt i orden og litt til at denne boken kommer nå: «På den onde dag» er en av de bedre thrillerne eller spenningsbøkene i det internasjonale politiske formatet jeg har lest på en god

Templeforside

stund. Ikke først og fremst fordi den har mye nytt å tilføre sjangeren – velbrukt som dén er – mer fordi Peter Temple er en effektiv forteller, fordi teksten er engasjert, kunnskapssøkende og med vilje til innsikt. En vilje som er like stor når det gjelder teknologi eller menneskelig psykologi som når det dreier seg om stormakters manipulasjon med menneskeliv. Alt dette er ettertrykkelig tilstede i denne boken.

Informasjon som våpen

Den tidligere krigsreporteren og frilansjournalisten John Anselm, av høyborgerlig tysk-amerikansk herkomst, bor i Hamburg og jobber i et firma som driver i det svært grå høykostmarkedet for kjøp og salg av informasjon – på et nivå der «etterretning» og finansspionasje er mer dekkende uttrykk. En del år tidligere, i 1993, ble Anselm, sammen med en fotograf, kidnappet av diffuse gjerningsmenn mens han var på jobb i Beirut. Resultatet; et år i trange jordkjellere, et innestengt mareritt og en posttraumatisk lidelse av format.

Massemord

Det hele dras i gang idet sikkerhetsvakt, tidligere leiesoldat, Con Niemand, på svært dramatisk vis får i hende en video som viser amerikanske soldater som myrder sivile i en afrikansk landsby. Niemands beslutning om å selge videoen, skaffer ham problemer – mildt sagt. Det skjedde mer enn en kidnapping høsten 1993 – offentlighetens lys må forbli avslått for enhver pris.

Dialog som drivkraft

Som i alt annet jeg har lest av Peter Temple er dialogene uhyre velskrevne og levende drivkrefter i teksten, noe som forutsetter mennesker i fullformat, personer man kan se levende for seg. Temple får også dét til, enten det er snakk om avstumpede eks-agenter, en psykiater med posttraumatiske opplevelser som spesiale eller en gammel hustjener hos det hamburgske borgerskap. At han i denne boken også slipper brokker av tysk inn i dialogen, bidrar bare til å styrke det solide inntrykket.

Oversettelsen sitter

I møtet med Temples «Mørk kyst» påpekte jeg at det ofte hardkokte språket forfatteren benytter seg av – og behersker til perfeksjon – ikke alltid kommer igjennom på norsk. At det er mulig å få det til, går imidlertid tydelig frem av Christian Rugstads fine arbeid med denne boken.