"Wake Up And Smell The Coffee" dundret Cranberries løs med, og fortsatte med megahiten "Zombie". Som ikke helt uventet ble møtt med uhemmet jubel og trampeklapp fra de 1300 tilskuerne, og hvor publikum kjapt overtok vokalstyringa fra en maskekledd Dolores O’Riordan.
Falsk start
Starten på torsdagskonserten varslet at dette kunne bli kvelden hvor Cranberries reiste kjerringa og viste at de fortsatt var å regne med.
Men den gang ei. For stemningen som Dolores & Co skapte de første minuttene kom ikke tilbake før bandet helt på tampen av den halvannen time lange konserten tro til med "Dreams". Derimellom trådte de stort sett vann og serverte en tynn miks fjernt unna drømmelandskapet.
Falmet kjærlighet
For ordens skyld: jeg var blant dem som syntes Cranberries var et forfriskende pust da de dukket opp for ti år siden. Men noen ganger falmer gammel kjærlighet, mens gammelt vennskap ruster.
Som i tilfellet Cranberries. For en ting er at deres form som plateartister lenge har vært for nedadgående, noe helt annet og langt verre er det at energien og entusiasmen på scenen synes å ha forlatt dem. Det Cranberries leverte på Rockefeller torsdag var like kalkulert pent og pyntelig, som det var blodfattig og likegyldig.
Bandet leverte pliktskyldigst det de skulle, mens Dolores som ensom svale prøvde å kommunisere med publikum. Men enten de prøvde seg på uptemporockere som "Desperate Andy" eller rolige ballader som "The Concept" låt det for det meste faretruende slapt og uengasjert.
Mer nytt enn gammelt
I litt formildende retning kan nevnes at de ikke valgte den letteste veien ut, ved ensidig å fokusere på gamle hits. Flest låter ble tvert imot hentet fra fjoårets album "Wake Up And Smell The Coffee, som var representert med like mange låter som bandets to høydepunkt "Everybody Else Is Doing It, So Why Can’t We" og "No Need To Argue" sammen.
Og selv om gamle gromlåter som tidligere nevnte "Zombie" og "Dreams" var strategisk plassert i hver sin ende av settet, var den sedvanlige transportetappen i ekstraavdelingen fortrinnsvis fylt opp med nye og ikke fullt så folkekjære låter. Men samtidig burde denne litt dristige vrien indikere større glød og engasjement enn det Cranberries la for dagen på Rockefeller.
Dolores holder
Det som skiller Cranberries fra den totale anonymiteten er selvsagt Dolores O’Riordan Burton. Hun har både tilstrekkelig stemmeprakt og sexappeal til å fange oppmerksomhet, men kanskje ikke nok utstråling til å beholde grepet på publikum i ellers anonyme omgivelser.
For selv om "Salvation" mot slutten av konserten hadde positive tilløp og skapte trøkk og stemning i salen, tok ekstraavdelingen og "This Is The Day" oss kjapt ned på bakken igjen. Dette var i hvert fall ikke vår dag, selv om avslutningen med "Promises" og "Dreams" tidvis kunne få oss til å drømme oss vekk og glemme den brutale virkeligheten.
Som at bær kan smake forskjellig, men at alle har det til felles at de bare varer en sesong. Cranberries hører åpenbart fortiden til.