NRK Meny
Normal

Vi ere én Nation, vi med!

Kjære landsmenn! Hvilken dag er ikke dette. Den 17. mai! Se Norges blomsterdal! Se Kleivens svimlende portal! Se blåveis og hvitveis, og sprettende løv. ”På friske, grønne eng,står blomster røde, gule, blå, og reder alfer små, en yndig brudeseng.”

Brudeferden i Hardanger

Brudeferden i Hardanger (Adolph Tidemand og Hans Fredrik Gude, 1848, Nasjonalgalleriet. Utsnitt)

Foto: Nasjonalmuseet

Kommentar: Halfdan Bleken
Foto: NRK

Det gjør de: Reder yndig, blomstrende brudeseng. Over det ganske land. Skjønt. I Kirkenes idag er det sludd og i Kautokeino snø og fjellbjørka står ennå brun og bar i snø til knes der oppe. Mens i Oslo siler det jevnt ned over barnetoget i dette øyeblikk. Men som jubilanten Henrik Wergeland sa det: ”Jeg hader evindelig blaa Himmel, som jeg hader dumme glanende Øine”.

Wergeland!

Men, Wergeland! I Bergen idag er det strålende sol, og i Hardanger, og hvem kan hate dette bugnende landskap i solskinn? Nei, selv ikke du, Wergeland, kunne klart det: «Der aander en tindrende Sommerluft varmt over Hardangerfjords Vande» skrev Andreas Munch i sitt dikt der han skildrer og hyller ”Brudeferden i Hardanger”. Dette svære maleriet som i ett eneste fantastisk grep av klarhet, sol, luftrom, bre, vann, fest og felelått samlet Norge til ett rike i 1848.

Ett rike

Ett rike - dette utrolige landet som strekker og spenner seg ut fra fjære til fjell, fra granskog til vidde, der det brer seg ut for våre føtter og over våre hoder og kanskje burde måles ikke i kvadratkilometer, men i kubikk for å komme til sin rett i sin hele velde og dimensjon, slik et vittig hode engang foreslo.

Mine runde år

Men i denne stund skal vi ikke være vittige. For idag feirer vi vårt Norge. Og jeg vil dvele litt ved det. Denne den søttende mai da jeg for siste gang er med på nasjonaldagen - for siste gang før jeg runder hjørnet, før bommen faller ned bak meg og jeg går over i en ny æra når jeg omsider fyller de 50 år om noen uker. La meg dvele litt ved dette runde tall, disse 50 år, fra 1958 og utover.

Faen også, gutt!

Jeg vokste opp med Brudeferden i Hardanger, med Asbjørnsen og Moe, med folkesanger og Tirilill-Tove, lang bort i skove. Jeg lærte å gå på tur og treski, slik jeg lærte å ro Morfars tjæreduftende tunge fjellbåt mens han sto i akterskottet og trakk garn. ”Nei, faen også gutt!”, sa han hvis jeg ikke var presis nok i skåtingen når han dro den gullglinsende ørreten over ripa. Så kveiket han på pipa, og vi rodde hjem.

Sur nedbør

Det var på 1970-tallet at den åndelige solskimrende arven jeg hadde fått som nordmann slo en aldri så liten faretruende første sprekk: Den sure nedbøren drev inn over landet. Også over Morfars fjellvann. Det som var så langt fra all besmittelse og som var så plettfritt og uforanderlig ble plutselig usynlig besudlet og svertet. Ovenfra. Utenfra.

Klimaendringer

Senere har mye skjedd med Norge. Det siste og mest truende er klimaendringene som også kommer ovenfra. Men som vi nordmenn i motsetning til den sure nedbøren har vært med på å lage selv. Et indre sykdomstegn. I Norges egen kropp. Og slik åpner den lille sprekken fra 70-tallet seg litt mer.

Fri flagging

Da jeg vokste opp var det språkstrid og litt kristelig moralisme som opptok avisenes debattspalter. Det og litt miljøvern. Så vidt jeg husker. Nå skriver man om islam kontra ateisme og folk med utenlandsk klingende navn diskuterer om man bør kunne flagge med hvilke flagg man vil - på den 17. mai. Ja, tidene og Norge har sannelig forandret seg, siden Nansen forsøkte å nå Nordpolen med hundesleder i 1895. Han ble stoppet av kulde og is. Hadde han prøvd i sommer ville det antagelig vært åpent isfritt hav som satte bom for turen, for skituppene og for bikkjene.

Jan Kjærstad

Men ett er fortsatt velsignet uforandret i gamle Norge: I vinter gikk det en debatt i Dagbladet om den intellektuelle eliten i Norge, og forfatteren Jan Kjærstad hevdet at vi er for få her i landet til å kunne føre en skikkelig intellektuell debatt. De intellektuelle er for få og ikke gode nok, sa Kjærstad. Den debatten om det provinsielle og uintellektuelle Norge ble ført også i min oppvekst i avisene. Av forfattere og intellektuelle. Som Jan Kjærstad.

Tyskland

Regensburg

Regensburg

Foto: Halfdan Bleken

Jeg har nettopp vært på reise til Tyskland. Til Regensburg i Bayern som er en av de største tyske byene som kom gjennom 2. verdenskrig uten å bli bombet til grus. Selv om Tysklands jagerflyfabrikker lå rett utenfor byen og selvsagt ”fikk det” til gagns. Regensburg står der den dag idag med sine smale middelaldersmug og tårn og gotiske domkirke og den 300 meter lange steinbroen over Donau som ble ferdig i 1346 – trettenhundreogseksogførr – tre år før Svartedauen, og som har stått der og forbundet Regensburg med landet på motsatt elvebredd siden.

Romersk garnison

Regensburg som ble grunnlagt som en romersk militærgarnison i år 179 etter Kristus, og der man ennå kan beskue romernes steinport og innskriften hugget inn. Den som en uendelig strøm av legionærhjelmer har gått inn under, og siden germanerhjelmer og Wehrmnachts stålhjelmer, før de allierte satte et punktum for denne trafikken i 45. For byen ble overgitt uten kamp til amerikanerne etter at Regensburgs kvinner hadde demonstrert for fredelig overgivelse en vårdag i april. De vant gehør, men deres ledere ble allikevel hengt et par dager før det hele var over. For sabotasje mot fedrelandet.

Konform eller gal

Tyskland. Dette landet som tross alt gjennom historien har vært stort nok til å føre en intellektuell samtale. I motsetning til Norge. Jeg tror det er mye i det Kjærstad skrev i Dagbladet i vinter. Landet vårt er for lite for en elevert samtale der folk kan bryne seg mot hverandre og slik bringe videre og foredle ideer i kontinental ånd. Det finnes ikke virkelige intellektuelle fraksjoner i Norge som bekjemper hverandre slik som under større forhold. Det er én fraksjon i Norge, og enten tilhører man den, eller man er utenfor. Men dette betyr altså ikke at det ikke finnes rom for den intellektuelle her på berget. Det er plass, men enten er den intellektuelle innenfor i varmen, og derfor konform, eller han står alene og utenfor. Noe som kan gi styrke og originalitet, men som også kan føre til eksentrisistet, om ikke galskap.

Norske enere

Det intellektuelle miljøet i Norge er etter min mening preget av dette. Landet har bragt frem en god del enere, som Wergeland, som Hamsun, som Nansen, som matematikeren Niel Henrik Abel, som Ivar Aasen. Alle var de intellektuelle enere. Men de var ensomme. Og eksentriske. Til dels fantaster. De sultet i Kristiania, de sprang på ski på havis, de skrev om integraler av algebraiske funksjoner og de fant opp landsmålet. Eller hardingfela og dens musikk. Langt av lei fra Europas musikkstrømninger. Et ekstraordinært instrument med sin ustoppelige og tonestrøm, instrumentet som skulle bli selve symbolet på norskhet da Tidemand og Gude festet felespilleren til det svære lerretet som henger i Nasjonalgalleriet den dag idag. Brudeferden i Hardanger, på et museum som nå ledes av en danske, mens forgjengeren var svensk.Ja, tidene har sannelig forandret seg i lille Norge. Gledelig 17. mai!