Man blir faktisk litt målløs: er det virkelig 40 år siden «Det året det var så bratt»? Øystein Sundes ”Sunderfundige” univers byr på en herlig tidsreise i forestillingen «Men DA må du ha».
Vi har hatt mange festlige år med den mest språkfornyende gjøgler som år for år har gjort at Norge har fått nye ord og nye begrep i bøtter og spann. Musikalsk og verbalt begynner han skikkelig vanskelig med å synge Badinerie av Johan Sebastian Bach. Listen legges høyt fra første stund. Og jommen kom det ikke et par nye ord og utrykk i dette showet også. Rune Alstedt falt for denne menyen: Grillet Oddekalv med folkesky, og transekake.
Klarer å fornye seg
Det hadde jo vært enkelt bare å lage en skikkelig ønskekonsert med det beste av Sunde, men han kommer med mange nye og morsomme tekster, og når det nå og da kommer en klassiker, er det med nye og underfundige vers og rim. Andreas Diesen ble stormbegeistret for hans nye versjon av rockelåten Johnny B. Good, denne gang som pleiepasient. Herlig fra ende til annen.
Sunde, som er kjent for å være samler av alle slags dubbeditter, har nå gått lei av at hver gang man kjøper et nytt teknisk hjelpemiddel, sier alltid ekspeditøren: ”Men DA må du ha...” og så blir du påprakket masse ekstra dingser i tillegg til den du ønsket deg. En skikkelig innertier av en observasjon.
En takløfter av en monolog
Den fabulerende Sunde er seg selv lik, nyord og uttrykk hagler mot oss, som når han forteller om sin nye hund som snusleser kontaktannonser i grøfta når den er på luftetur. Hvilken beskrivelse!
Premiereløvene er jo litt svake for gode gammeldagse monologer, og Sunde har en perfekt variant med sin ”Hyllest til det norske koldtbordet” Skikkelig takløfter, latteren runger i Dizzie showteater.
Men ellers er det jo Sunde-sangene vi frydes over, og får servert i uendelige doser, som perler på en snor. Og med seg har han et perfekt selvkonstruert tonefølge; Meget i Sløyd. For en musikalsk firerbande de er. Aldri har det vært spilt så griselekkert på så mange strengeinstrumenter. Klart det blir musikalske perler av slikt.
Vi får også et nytt kapittel i Harald Jordfresers saga, og mye, mye, mye mer, en noe oppdatert Frøken Bibelstripp, og den nye folkevisen ”Springar etter mer øl”.
Bare én gang er det dørgende stille
Alt virker bare nytt og friskt i denne humørfylte bluegrass-innpakningen. Øystein Sunde er den ukronede konge av vittig pludring, og derfor blir selv rommet mellom sangene reinspikka topp underholdning.
Men ett sted i showet blir det dørgende stille i salen, når Øystein i den gripende sangen «Ute var det sol» hyller faren som han mistet, og som han ikke kan glemme.
Da deler vi følelsene med ham, og kanskje henter vi fram en sorg vi selv har hatt. Og vi fylles av varme og takknemmelighet over Sunde også kan røre ved slike strenger i oss.
- HØR:
Løvene med jubelbrøl
Så var det konklusjonen. På en skala fra 1 til 10 konkluderer Rune Alstedt slik:
– Jeg har levd med Sundes viser i hele mitt voksne liv, og han har like mye energi og oppfinnsomhet nå som i «Året det var så bratt». Det blir en nier med pluss opp og pluss i mente.
På samme skala vurderer Andreas Diesen det slik:
– Jeg jubler over at Øystein Sunde nok en gang beviser at musikalsk gjøgling har en uovertruffen mester, og fremdeles i storform. Heftig nier fra meg også.