NRK Meny
Kommentar

Oss og dem

Oslo World Music Festival har skiftet navn til Oslo World, og det ble himlet med øyne rundt omkring.

Yasmin Hamdan på Oslo World

GNISTRENDE KONSERT: Yasmin Hamdan på Oslo World.

Foto: Jonathan Vivaas Kise/Oslo World

Var ikke dette bare en kosmetisk endring? Å kutte «World Music».

Eller var det en tydelig retningsendring?

Begrepet «world music» ble introdusert i 1986 av frustrerte plateselskapsfolk som trengte et samlet sted i platebutikkene for musikken de importerte fra den store verden. Etiketten «file under world music» ble vanlig på importerte LP-plater fra Afrika og Latin-Amerika, men det tok kun kort tid før kritikken begynte å komme.

Det sentrale i kritikken var at «world music» delte verden i «oss» og «dem». Oss: Pop, rock, viser, klassisk, jazz og hiphop, altså angloamerikansk musikk. Dem: Alt annet.

Det er fremdeles det som gjør begrepet ubrukelig.

Verdensmusikk er ikke en sjanger, det er først og fremst et begrep for alt som er eksotisk og perifert. Det angloamerikanske perspektivet blir enda tydeligere når folkemusikk fra Frankrike og Hellas blir verdensmusikk, mens for eksempel country og blues ikke blir det.

King Ayisoba

HEFTIG: King Ayisoba spilte på Jungeltelegrafens livesending lørdag 4. november.

Foto: Jonathan Vivaas Kiise/Oslo World

Periferien

Nå har altså Oslo World gjort av med begrepet verdensmusikk, men hvordan arter det seg i programmet deres? I år hadde festivalen overskriften «Avantgarde i periferien», som for å understreke fjerningen av verdensmusikkbegrepet.

Men hva mener de med periferien? Er det verden der ute? Eller er det kanskje oss? Nye Takters Geir Rakvaag ser det slik i festivalutgaven av bladet:

«Oslo World snur vante forestillinger om begivenhetenes sentrum på hodet. Mange artister reiser langt for å opptre for oss her ute i periferien.»

Gnistrende konserter

I løpet av siste uke har jeg både intervjuet og opplevd gnistrende konserter med to av mine helter, brasilianske Céu og libanesiske Yasmine Hamdan. Begge nyskapende og sjangeroverskridende i sitt uttrykk, og som sådan gode representanter for det avantgarde.

Céu

BRASILIANSK: Artisten Céus fulle navn er Maria do Céu Whitaker Poças. Her opptrer hun under Oslo World.

Foto: Sam Davies / NRK

Men representerer de periferien?

For nordmenn er Brasil og Libanon først og fremst et godt stykke unna, men Céu er født og bor i gigantbyen São Paulo, som i undergrunnskretser har høy aktelse for sin energiske musikkscene.

Det var denne scenen hun sprang ut av med andrealbumet «Vagarosa» i 2009, og tok verden med storm.

Kort tid etter var hun i studio med Herbie Hancock og nå turnerer hun kloden rundt med sin sofistikerte og minimalistiske fremtidspop, blant annet til perifere Oslo, langt her oppe i nord.

Yasmine Hamdan mener selv at periferien inspirerte henne, da hun tilbrakte sine første år i Gulfen, på flukt fra borgerkrigen i hjemlandet Libanon. Der kom hun i nærkontakt med beduinenes musikktradisjonen. Senere revolusjonerte hun musikklivet i Beirut med sitt første band Soapkills og nå er hun en etablert stjerne i Paris.

Selv ikke den mest ihuga sjåvinist vil vel definere Paris som periferi.

Et tydelig signal

Oslo World sender et lite, men tydelig, signal, både med navneskiftet og programmeringen for festivalen i 2017.

I et Europa som opplever nasjonalistiske strømninger og hegning om såkalt nasjonale verdier, er signalet kanskje ikke så lite likevel.

  • Anbefalt videre lesning & lytting:

Sigbjørn Nedland og Arne Berg i NRK Jungeltelegrafen-

JUNGELTELEGRAFISTER: Sigbjørn Nedland og Arne Berg.

Foto: Hans Petter Blom / NRK

– Jeg liker det ikke. Arne Berg, den ene av de to programlederne i Jungeltelegrafen, svarer på hva han synes om begrepet «verdensmusikk». I 20 år har Jungeltelegrafen sust rundt i denne sjangeren, som ifølge Berg og kompanjong Sigbjørn Nedland ikke er en sjanger en gang. Så hva er det da? Les saken